Av Hanne-Kari (Gjestrum) Havik. Min blogg om alt mulig menneskelig rettet som det faller meg inn å skrive om eller referere til. Det jeg skriver er rettet mot mine interesser, hovedsakelig. Jeg er opptatt av menneskerettigheter, kultur, musikk, kunst, litteratur, dikt, nyheter, politikk og alt som er relatert til autisme. https://hannekarisblogg.net/
Som barn (mener jeg å huske) syntes jeg at langfredag virkelig var en kjempelang dag. Husker ikke helt hvorfor, men det var kanskje fordi den dagen skulle være brukt til refleksjoner, og den skulle i hvert fall aldeles ikke være morsom. Så vidt jeg altså kan erindre. Men det kan også ha vært fordi dagen rett og slett ble ganske kjedelig av at det var så lite på tv’en av morsomme ting. Og at det var lite å leke med? Jeg vet ikke.
For dette var jo den dagen da Jesus hang på korset. Her fra Jesus Christ superstar, det avsnittet der Jesus ber til Gud om å få slippe å drikke giftbegeret, slippe å være offeret for våre synder.
Sånn at vi skal kunne bli tilgitt, og det håpet er i meg, også, det om at det skal kunne finnes en flik av en himmel også for meg, en gang i fremtida.
Her en barnesang jeg likte og liker, i hvert fall, og som fikk meg til å gråte da jeg var lita. Og som fremdeles beveger meg, den er rørende.
Hva jeg har gjort som er så galt, det er visst et spørsmål som både jeg og andre mange ganger stiller seg, antar jeg, uten så sikkert å vite det? Er det en forbrytelse å eksistere? Her et facebookinnlegg av Tyra Ravn om noe av dette, det å sitte med en følelse av å kanskje ha gjort noe galt, uten å finne ut av hva det i så fall måtte være, i ett innlegg som gikk dypt innpå meg følelsesmessig.
Jeg kjenner meg nemlig nokså godt igjen av mange av følelsene og tankene hennes i forhold til hjelpeapparatet, selv om jeg selv ikke sitter i rullestol.
Selv er jeg imidlertid en av dem med kroniske smerter som faktisk så og si hver natt står opp kl. 3-4 og ofte ikke får til å sovne igjen. Og noen ganger har jeg vondt for å få sove på kvelden av mentale årsaker. Og var det dette Vedum oppfordret meg til å ha og gjøre mer av, så får jeg vel bare si tusen hjertelig takk, men jeg vil helst stå over de fysiske smertene samt de følelsene og de tankene når livet går meg i mot.
Hvis dette er det samme for Vedum, mener jeg!?!?
Og jeg husker ikke hvem av politikerne som aller først kom med det forslaget til alle som er uføre, på arbeidsavklaringspenger eller andre trygdeordninger, om å stå opp om morran?
Men det har vært mange, og sistemann ut var visst Trygve Slagsvold Vedum og Tonje Brenna. Og nå skal man visst på toppen av det hele høre dette surret fra finansministeren i forbindelse med budsjett-talen på stortinget?
Det er DA det går opp noe for meg, hva er det NÅ som er galt og opprørende med 2024-budsjettet, mon tro, siden man åpenbart trenger en villedningstaktikk og bekvemme «syndebukker»?
Og så jeg, da, som likte T.S. Vedum… det ble det da nå brått slutt på, for jeg er bare så lei av hetsen!
Og heldig nok er det jo noen og enhver som har skrevet gode svar til Vedum, så da slipper jeg å gjenta motargumentene hva angår hensynsløs og ufølsom hets som jevnlig kommer fra politikerne våre, og som politikerne MÅ vite bare er å sparke nedover!
Og bare, tilsynelatende, for gleden i å kunne sparke, mistenker jeg!? Eller kanskje totalt følelsesløst, og skamløst også?
Men man sparker vel ikke på naboen, for DET ville være ufint!?
For man sparker jo ikke innover i egne kretser hva angår misbruk av makt og posisjoner, og misbruk ellers i samfunnet av maktstrukturer? Og man rydder ikke opp i fordommer og manglende tilrettelegging som svært effektivt holder folk med funksjonsnedsettelser evig og alltid ute av arbeidslivet. Nei da, man nører heller opp under de fordommene som måtte finnes!
Fordi man kan, og fordi man vet det gjør vondt for alle som må motta denne evigvarende trakasseringen?
Akkurat som jeg ikke fra før undres over hva jeg egentlig har gjort som er så galt, her i verden, annet enn å være så frekk at jeg faktisk eksisterer, med å være født autistisk, med flere sykdommer, og med invalidiserende angst, og uføretrygd som ung ufør
Så tusen takk til deg, finansminister Trygve Slagsvold Vedum og Bjarne Håkon Hanssen, Robert Eriksson og alle dere andre surrefolka!?!?
Takk for villedningen!
Takk for villedningen bort i fra at fattigdommen ikke er borte i Norge. Det kan ha vært i mars i år at det den gang kostet ca. 2 500 kr i året pr snute å utrydde fattigdommen i Norge, beregnet ut i fra et folkeantall på 5,3 millioner. Det koster antakeligvis sånn ca det samme, nå, muligens bittelitt justert for prisstigningen siden.
Jeg minnes å ha skrevet om dette emnet her tidligere, også, jeg, i et gjesteinnlegg på Radikal Portal.no, dette her, så langt tilbake som i 2014:
Jeg veid ‘kje noe så forførande som skjælvekrøller bag ørane, Og noe så nydelig som pandehår av det, der helt ned til øiane går, nei, det fin’s ‘kje!
Jeg synes det er lide forstå’anne at sligt på jord kan bli gå’anne. Men sandelig trefte jeg forleden dag ei rund lida tulle presis i min smag å, du storhed!
Og guld det hadde hu’ i tennane og røde ringer på hendanne. Og frønsker på siane. Og parasol! Og fløielses kjole så kålsvart som måll. Og så tøisko!
Og tenk så hedder hun Anunzia, og faren er skredder utpå Lundsia. Og hu’ er vellugtandes som sherravin og hun står hos Berbom og kan violin så merkverdig.
Men likevel har jeg det forterande, for hun og en anden er spaserande. Men aldri så glemmer jeg de krøllane, ånnå du! så hu’ var fortrøllande når de skjelva.
Å stol(e) på, det tenker jeg akkurat nå litt ordspillende og temahoppende angående, idet jeg for tida kan ha vansker med å komme meg opp fra en lav stol eller sofa, eller hvis jeg har snublet eller noe, opp på, i fra bakken eller gulvet. Dette er motoriske og muskulære vansker, etter å ha gjennomgått full hjertestans i august i fjor, fordi jeg da ble satt i kunstig koma i noen uker (litt usikker på ukeantallet, det var enten 3 eller 5). I koma mister man muskelkapasitet, sånn at da jeg våknet opp, så var selv det å skrive ord på et papir vanskelig. Å bruke penn og papir for å kommunisere, det ble en dyd av nødvendighet, fordi jeg hadde et midlertidig pustehull i halsen (trakeotomi), som for ei lita tid tok fra meg evnen til å gi fra meg lyd.
Så jeg skrev på en lapp til en besøkende venn at «jammen har de installert en mute-knapp på meg», noe pleiepersonalet også smilte litt av. Jeg skrev så klønete at jeg måtte skrive den lappen flere ganger før noen skjønte hva det var jeg skrev. Selv om jeg brukte blokkbokstaver. Fordi det var så vanskelig å få ført pennen.
Men akkurat som jeg har litt vansker med å komme meg opp i fra en stol i den forstand at selv om det går greit (nå), så kan det være slitsomt, så syns jeg også det er vanskelig å blindt stole på andre mennesker, og jeg tror neimen meg ikke at dette er noe som helst verken usunt eller unaturlig, når man jo samtidig vet at jeg er autistisk. Stikkordet er tror, for det kan jeg ikke vite. Å være autistisk, som kan medføre å være/bli følelsesblind, noe jeg tror bestemt jeg kan være i en del situasjoner, det er en ting. Her professor Tony Attwood om det med asperger/autisme og følelser:
Men bør jeg egentlig være naiv og blindt stole på alle andre? Nei, jeg tror ikke det. Man kan dessuten lett bli et offer på den måten. Og det er ekstra vanskelig hvis man skal tolke særlig kanskje skriftlige ting, for hva skal man da tro? For der kan det jo også tolkes i vilden sky, i den ene eller andre retning. Er det muntlig, så glemmer man det kanskje fortere etterpå. Og kan lettere bare avfeie ting som rene, og hendelige, misforståelser, kanskje, tror jeg?
Og selv om det kan være vanlig å ha EN type tolkning, enten positiv, men ofte også negativ hva angår EN type utsagn, så er det slettes ikke sikkert det er den riktige tolkningen, det KAN kanskje også ses positivt på, ala å se på et glass som halvfullt eller halvt tomt. Akkurat det med (negativ) tolking av ting, det er også nevnt som et «symptom» hva Nevrotypisk syndrom angår.
Noen ganger tror jeg at jeg blir oppfattet som blid og med normalt stemningsleie mens jeg rent faktisk har vært nokså deprimert. Selv føler jeg meg også tidvis temmelig sur, snurt og sint, uten alltid å vite så sikkert hva det sinnet kommer av.
Og noen ganger kan akkurat det komme av mangel på god søvn, tror jeg. Så jeg har testet meg. Min lege ga meg en link til det med søvnvansker. Denne (https://www.helsenorge.no/sovnproblemer/) så kan du selv undersøke hvordan du ligger an, det finnes også en test der med spørsmål og svar, og der det kommer ut en foreløpig konklusjon eller flere sannsynlige diagnoser.
En link om søvnproblemer, som så vidt jeg kan se, kan brukes, antakeligvis, både av NT’ere og nevrodivergente (link til levekårsundersøkelse(r), forresten, hva nevrodivergente angår, her, ADHD foreningen står for denne, men den er også rettet mot autistiske mennesker, og Tourettes mennesker). Det er flott, for en slik levekårsundersøkelse kan virkelig trenges, tror jeg bestemt! Så jeg håper denne er omfattende! Har ikke selv sett på den, ennå, med andre ord.
Selv har jeg blitt veldig sår og lettkrenkelig hva angår å bli trodd hva asperger diagnosen angår, jeg føler sterkt at den blir mistrodd av svært mange, nemlig, og det er det jo mange, mange grunner til at jeg føler, og hver gang jeg føler den blir mistrodd utgjør et aller så lite traume, det, for meg. Noe nok ikke alle, om noen som helst? nevrotypikere rent faktisk skjønner!
Noen NT’ere kommer med svært så misforstått «trøst«, som om jeg trenger trøst for å være autistisk, liksom, noe jeg har vært hele mitt liv? Sånn som at «jeg kan også være i min egen verden», «jeg kan også ha vansker for å finne fram, så jeg bruker GPS flittig» og «jeg kan også være lydsensitiv» og liknende utsagn som kommer som perler på ei snor… Og selv om alle disse utsagnene
folk kommer med, da muligens er sanne, så gjør det dem ikke ålreite å motta, for meg i hvert fall! Ja, og alle mennesker repeterer ikke ting i uendeligheter, og blir kritisert sønder og sammen for det. Det man imidlertid kritiserer autistiske mennesker for, når man kritiserer oss for å repetere ting, er 1) å være født som vi er og 2) å ivareta vår mentale helse med det som kalles stimming, ekkolali som noen kan ha, og repetisjoner. Alle typer repetisjoner.
Selv har jeg eksempelvis repetert denne youtubevideoen her i uendeligheter, fordi jeg syns at budskapet i videoen er så knallbra! Et budskap om humanisme og kjærlighet! Det er en av Moodys forbudte sanger, dvs. sanger som ble forbudte enkelte steder i verden, og denne her, så vidt jeg husker riktig, ble forbudt på millitær israelsk radio.
Og her er greia med autistiske måter å være til i verden; hele verdensbefolkningen ER faktisk ikke autistiske, selv om de har opplevd situasjoner som likner! Man ville vel ikke sagt til et blindt menneske at «jeg ser også litt dårlig» (i mørket) eller liknende, ville man?
En annen youtubevideo jeg har repetert ofte, er denne om å være pokerspiller, noe jeg nok ikke noensinne vil kunne bli, men jeg kan jo synes sangen er fin, allikevel. Og fundere litt, eller mye, over den.
Jeg er ikke spesielt overbevist om at dette med å være autistisk er noe leger, engang, skjønner seg på. Langt derifra, faktisk, og dessverre.
Og hvis de (legestanden) har skjønt det, så har de ikke evnet, alle, å formidle det til meg at de faktisk skjønner det! Noe jeg faktisk trenger å vite! Det ville gjort livet mitt lettere, i hvert fall, at de skjønte det, OG greide å formidle om de faktisk skjønner det.
Så hva er autisme?
En svært enkel måte å definere og uttrykke autisme på, er nok antakeligvis at det er en annerledes måte å tenke på. Eller som noen uttrykte det en gang: En alternativ kognitiv stil!
Hvis man skulle utvide begrepet en smule, så består autisme svært grovt sett av 4 ting. 1)Annerledes persepsjon 2)annerledes læring, 3)annerledes tenkning og 4) annerledes måte å forholde seg til andre mennesker. (sitat fra professor Tony Attwood)
Jeg skulle ønske at leger, hvis det er sånn at de mistror en diagnose, da kanskje kan søke faglige råd fra sine kollegaer i psykiatrien… men bare kanskje, for det kan visst være mye rart forekommende der, også. Så det er kanskje ikke så enkelt, alt i alt? Og hvordan kan jeg da eksempelvis vite at de har vurdert mitt hjelpebehov riktig? Noe de for øvrig ikke har, da, men det er nå så, det også… Se gjerne mine mange innlegg, også, om det med mer eller mindre tvungen adferdsterapi, eksempelvis. Sånne innlegg som dette. Og mistror du min (type) autismediagnose, så vær så snill, hold det for deg SELV! Så fremt du ikke er veldig sikker på at diagnosen er feil, da, på svært objektivt grunnlag, vel å merke! Jeg ber deg tynt på mine knær! Men da vil jeg at du skal spørre meg om hvem som har satt asperger diagnosen, og heller enn å snakke med meg om det, først da kontakter nevropsykologen som satte diagnosen på meg i sin tid, og ta opp diagnosen med HENNE.
Du skader meg faktisk aktivt ved å tvile på det! Og uttrykke den tvilen på helt vilkårlig måte overfor meg. For jeg fikk asperger diagnosen som 35 åring, jeg! Og ble svært lettet. Men hadde bare hatt diagnosen en måned, før den første legen tvilte på den, og ville ha det til å være en annen diagnose (fragilt x-syndrom). Men jeg hadde jo gjennomgått, jeg da, full nevropsykologisk utredning, som jeg har skjønt faktisk er den beste metoden å vurdere hjernetilstander etter! Jeg klarte å holde meg til jeg kom meg ut av kontoret, for HAN skulle neimen ikke få se hvor dypt han hadde såret meg, men så strigråt jeg. I flere timer, enda jeg ble forsøkt trøstet av svært mange, som faktisk skjønte hvordan de skulle trøste meg, også, deriblant en fysioterapeut på den institusjonen jeg da var innlagt ved, en opptreningsinstitusjon (attføringssenter het det den gangen). Og jeg gråt ikke fordi jeg visste noe som helst om den fragilt x syndrom diagnosen, jeg gråt fordi jeg trodde jeg endelig hadde fått et habilt svar på hvorfor jeg er som jeg er. Og så var det noen som rev det ned igjen, og skrotet brutalt den lille selvforståelsen jeg hadde fått. Og siden har jeg fortsatt å søke, egentlig, på sett og vis, og liksom ikke helt funnet ro.
Trøst, kan du gi det?
Nå har jeg levd, da, med diagnosen asperger i ca. 23 år, sånn at man skulle jo da tro jeg kunne ha vent meg til alle de «innvendingene» eller de såkalt «trøstende ord» som uvegerlig kommer, men nei, de kommer nærmest som pistolkuler mot meg hver eneste gang!
Ja, for jeg tror jo at de som regel er nettopp det, da, mente som trøst, eller annet (noe å si, kanskje, bare) men huff så malplasserte skivebommer de er.
Det er jo ikke lett å være menneske, da, men det er kanskje ikke alle i blant oss som bryr seg nevneverdig, alltid, om at de har et syskjenbån på Gjøvik som kan både ditt og datt. Selv om jeg kan ha gjort nettopp det, jeg, lenge, og veldig sårt, og har den skammen godt innafor bringa ennå. Hva skammen består i, det er det ikke alltid godt å vite, for meg i hvert fall, så veldig nøye. Jeg vet bare at den er der. Skammen over å i det hele tatt være til i verden.
Noen hver av oss har kanskje for lengst avfunnet seg med, anerkjent, akseptert, ja til å med likt, og ofte tatt som en kjempelettelse å bli klar over, det å være litt «off», som også autistiske mennesker kan bli beskrevet som. Så her et meget godt tips: TRØST IKKE autistiske mennesker for AT de er autistiske, når de betror seg til deg, på generelt eller spesifikt plan, om det å være autistisk! Det er vanvittig malplassert og sårende på måter du antakeligvis ikke kan drømme om!
Se dette bildet fra en demonstrasjon mot organisasjonen Autism Speaks, en av plakatene der, som oversatt lyder noe sånt noe som: «Det finnes mer gråt i verden enn du kan forstå»
Det er ikke det samme, kanskje da, som at du ikke kan trøste i en sosial setting, da, hvis et autistisk menneske har «veltet» (blitt overveldet og sint, gråter, gjort en åpenbar sosial blemme eller noe). Vær bare litt obs på måten du gjør det, tror jeg kanskje!? Men jeg sier kanskje. Sjansen er at hvis du er usikker, at det kan være bedre å la et autistisk menneske få være litt for seg selv og komme seg ut av det (krisen) på egenhånd, hvis dette er mulig. Og hvis noen gråter, å bare synliggjøre det å være der, tror jeg? Men dette er nok kanskje, også, litt som å tyde de kinesiske tegn, det kan altså finnes så veldig mange tolkningsmuligheter. Så jeg har ikke noen illusjoner om at det nødvendigvis er så enkelt, da. Men tror at aksept, og å tydelig uttrykke aksept, til et autistisk menneske, det er nokså bankers! Inkludering, altså, og ikke skamindusering.
Omtrentlig som man også bør gjøre overfor alle barn, her listet opp av Dorothy Nolte.:
Hvis et barn blir møtt med kritikk, lærer det seg å fordømme. … Hvis et barn blir møtt med fiendtlighet, lærer det seg å sloss.
Hvis et barn blir møtt med latterliggjøring, lærer det å gjemme seg bort.
Hvis et barn blir skammet ut, lærer det seg å føle skyld.
Når et barn blir møtt med toleranse, lærer det seg tålmodighet.
Når et barn blir møtt med oppmuntring, lærer det seg tillit.
Når et barn blir møtt med ros, lærer det seg å påskjønne.
Når et barn blir møtt med rettferdighet, lærer det seg å vurdere.
Når et barn blir møtt med trygghet, lærer det seg tiltro.
Når et barn møter påskjønnelse, lærer det å holde av seg selv.
Når et barn møter aksept og vennskap, lærer det seg å finne kjærlighet i verden.
~ Dorothy Law Nolte ~
Og selv om dette er særlig viktig å få til overfor barn, så er det også måter jeg tror alle voksne også ønsker, helst, å bli møtt, egentlig uavhengig av om det eksisterer noen diagnose, da, men kan være særlig viktig hvis man vet at vedkommende man har med å gjøre, nettopp IKKE har blitt møtt på ordentlig måte tidligere i livet!
Husker du forresten stol-leken, sånn apropo, og kongen på haugen? Samt måten man plukket ut sine medelever etter evner hva ball-leker angikk? Og samarbeidsgrupper? Noen måtte jo tape i de og andre ekskluderingsleker, og de som tapte (ble plukket ut nest sist og sist) var ofte de samme, gang etter gang.
Ja, og så har jeg vel kanskje tro på, jeg da, at man kan komme langt med å tenke at slik som en selv ønsker å bli møtt, bør en også forsøke å møte andre. Ikke enkelt, alltid, kanskje, jeg vet godt jeg langt i fra selv får til det, men i hvert fall gjennomførbart, som regel. Og om ikke i første omgang, så i andre omgang? Eller tredje, fjerde, femte, sjette og så videre…
Her også Spelledåsen remastered (Elin Prøysen). Med egen link under, dersom videoen blir utdatert/borte, noe youtube-videoer ofte blir i blogger, sånn etter hvert.
Ung ufør er en beregningsmodell og en kompensasjonsordning innenfor den norske folketrygden, for folk som har blitt uføre før fylte 26 år.
Men: Det er fullt mulig at det er noen slags sosial regel eller noe annet aspekt jeg har misoppfattet her, for jeg har selv asperger, så jeg ønsker velkommen en eller annen tolking angående dette jeg har tenkt å ta opp nå. Fordi dette her, det kan angå mange.
Dette er det mange som opplever vansker angående å få oppfylt rettighet til i NAV-systemet, uvisst av hvilken grunn, tror jeg.
Nav sin praksis har blitt vurdert til å være for streng, her av saksbehandler i Juss-formidlingen Emma Kristine Lausund
Og jeg sikter da til et rundskriv i folketrygden som har vært der lenge, og som jeg mener er blodig urettferdig i utgangspunktet, og der det står at man skal ha en «alvorlig grad» av eksempelvis asperger syndrom for å få beregnet uføretrygd etter ung ufør-paragrafen, selv om det altså innvilges uføretrygd uansett.
Sånn at dette må vel da primært være et sparetiltak, og jeg setter store spørsmålstegn ved hvordan dette altså avgjøres, det med hvem som faller innunder, og hvem som faller utenfor ung ufør-paragrafen. Hva angår alle sykdommene eller tilstandene som er listet opp i rundskrivet, altså ikke bare ved autismetilstander.
Dette skrivet i tidsskriftet for legeforeningen omhandler rundskrivet med innhold om hvem som har (og ikke har) rettigheter til ung ufør:
Om ung ufør-tillegget i folketrygden står det å lese på NAV sine sider:
For å få innvilget rettigheter som ung ufør, gjelder disse tre vilkårene:
Du var under 26 år da du ble alvorlig og varig syk.
Lege eller spesialist har klart dokumentert at sykdommen førte til uførhet før du fylte 26 år.
Du søker om uføretrygd før du fyller 36 år, hvis du har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år
Sivilstanden din avgjør hva du kan få i minsteytelse som ung ufør:
Lever du sammen med en ektefelle, partner eller samboer, er minste årlige ytelse 2,66 ganger folketrygdens grunnbeløp. Det tilsvarer i dag 296 529 kroner. Er du ung enslig, er minste årlige uføretrygd 2,91 ganger folketrygdens grunnbeløp. Det tilsvarer i dag 324 398 kroner. Utbetalinger som hører til rettigheter som ung ufør, gjelder fra du fyller 20 år.
SÅ: Hvorfor er ikke dette en egen sak for politisk diskusjon? Og ikke minst, HVA utgjør en alvorlig grad av eksempelvis asperger syndrom, og hvordan avgjøres det om man har en alvorlig grad av en sykdom, skade eller lyte? Grunnen til at jeg lurer på dette, er at dette har mange med (fortsatt eksempelvis asperger) problemer med å få utløst rettigheter til, det med beregning av AAP og uføretrygd etter ung ufør-paragrafen i folketrygden.
Her et tilfeldig søk i trygderettens kjennelser med søkeordene ung ufør asperger (skjermdump av i dag, den 18.04.23, med 3 av i alt 703 treff, skjerm-dumpet jeg tok viser bare første side, som passer innenfor dataskjermen min, kilden finner du her: https://trygderetten.no/):
Her er et tilsvarende søk i trygderetten sine kjennelser, da kun med ung ufør som søkeord (dette fikk hele 8443 treff i dag den 18.04.2023) :
Finnes det noe slags kostnadsanslag hvor mye det koster samfunnet, forresten, å rettsbehandle alt dette i trygderetten, og eventuelt, ved fortsatte anker, senere i lagmannsrett, og eventuelt i høyesterett?
Og kan noen gi et kostnadsoverslag hvor mye dette måtte koste i form av menneskelige lidelser, mon tro, det å måtte kjøre sin sak gjennom rettssystemet?
Og jeg etterlyser også og altså et godt svar på hvorfor vi har to typer beregninger av uføretrygd/AAP for folk som har en alvorlig sykdom/funksjonsnedsettelse/tilstand/lyte/skade, alvorlig nok til å få utløst rettighet til uføretrygd, og som har oppstått før fylte 26 år?!
For det har jo ikke alltid vært sånn! Før 2001 så eksisterte nemlig ikke det alvorlighetskriteriet. Et alvorlighetskriterium som det altså i grunnen kan diskuteres rundt i seg selv… for alvorligheten skal jo da allerede vært vurdert, den, ellers ville man jo ikke ha fått innvilget uføretrygd?
Begrunnelsen som alltid har vært for ung ufør paragrafen er at folk som har blitt uføre før fylte 26 år skal få en inntekt som er til å leve av, selv om man ikke har hatt mulighet til, selv, å tjene opp pensjonspoeng fordi man ble ufør i så ung alder.
Det er noe jeg ønsker veldig sterkt å formidle, noe jeg har oppdaget for lenge siden. At det eksisterer mange misforståelser rundt det med ASD (asperger/autisme). Sånn som at IKKE alle autistiske mennesker har problemer med å styre egen økonomi. Jeg gjør i hvert fall det, styrer egen økonomi aldeles utmerket. Selv undres jeg hvorfor dette i det hele tatt skulle være et problem, jeg da, kan det tenkes at det er fordi autistiske mennesker ganske enkelt er fattige, mon tro, sånn at problemet er ikke økonomistyring i seg selv, men rett og slett fattigdom?
Siden de aller fleste av oss (man regner med ca. 70-80 eller 90 % av personer på autismespekteret) er avhengige av trygdeordninger, mener jeg?
For jeg fikk helt nylig, nå, et spørsmål angående dette, nemlig. Vedkommende innenfor hjelpeapparatet (jeg har begynt på fysioterapigruppe 2 ganger i uka, etter hjertestansen min i august i fjor) syntes helt tydelig det var rart at jeg altså styrer egen økonomi. Det ville nok vært langt vanskeligere for meg dersom jeg hadde måttet ut og fysisk møte i banken, da, men det er pga angst. Jeg bruker nettbank, jeg som andre.
Riktignok er matte mitt dårligste fag, men riktig SÅ dårlig i matte/regning er jeg ikke, så dette er en av de tingene jeg syns er rart. Økonomistyring har vel dessuten aller mest med tallforståelse og eventuelt tallhukommelse å gjøre, og der har jeg papirer (WAIS-test i 2000) på at jeg stiller bra, ressursmessig sett (over snittet etsteds).
Men økonomistyring KAN være et problem
Jeg ønsker IKKE å fornekte at økonomistyring kan være et problem for mennesker innenfor autismespekteret, det er nevnt i fagartikler og sikkert også i bøker om autisme, så jeg har ingen grunn til å tvile på at dette problemet helt reelt eksisterer for en god del autistiske mennesker! Og at dette også kan ha med hvordan den enkeltes hjerne er satt sammen, og altså da ha med evneprofilen til den enkelte å gjøre.
—-
Besøk fra sørlandet
En annen gang fikk jeg besøk av noen fagfolk sørfra som skulle ta et opptak av noe jeg hadde skrevet, sånn at det kom på video, og kunne brukes i undervisningsøyemed. Men DA var det en av de som lurte på (jeg nevnte Spelledåsen som ei vise jeg liker) om jeg skjønte den underliggende meningen i visa «Spelledåsen» av Alf Prøysen. I betydningen å slå fast at det kunne jeg ikke skjønne noe av, jeg som er autistisk….
Noe jeg jo syns jeg skjønner, eller jeg har min egen måte å tolke den visa, men den måten tror jeg ikke er så veldig forskjellig den som andre har, rett og slett at det er ikke alt man bør bry seg borti.
At det finnes en slags intimsone hos ethvert menneske, som man ikke bør trå over, for da kan man skade noen mentalt, enten såre, eller for evig og alltid skade noen med å tråkke over den grensa. Sånn som for eksempel ved hjernevasking av noen, sånn type som foregår i sekter. Eller nazifisering av noen, det er også å skade noen mentalt. Slik jeg ser det. Og det kan ta lang, lang tid å få tilbake det som er på den måten brutt ned. Samt psykisk mishandling av alle slag. Altså påførte traumer av alle slag, at noen påfører andre fysiske eller mentale traumer.
Men da jeg ble presentert overfor den tanken, da, at jeg liksom ikke skulle skjønne bæret av den visa til Prøysen, da greide jeg ikke tenke fort nok til å forklare vedkommende at hun tok feil, jeg ble i stedet stum, sjokkert av antydningen hennes, og at jeg absolutt forstår visa! Tror jeg nå, i hvert fall, da! Helt sikker kan jeg jo kanskje ikke være, for noen tankeleser er jeg IKKE. Så min tolkning kan jo være annerledes enn andres, for alt hva jeg vet?
Andre områder, det kan være å unngå blikk-kontakt, og å ha unormalt stemmeleie, der ser det også ut til at noen tror at dette gjelder samtlige med ASD, men slik er det altså IKKE.
Om arbeidslinja og fattigdom:
Arbeidslinja er en skaminduseringslinje, man skal skamme seg for at man ikke kan jobbe, og det skal dessuten straffe seg økonomisk å ha hindrer der, i så måte. Og at det dessuten er et individuelt ansvar å skaffe seg jobb.
Indirekte er dette å si at man skal skamme seg for å ha blitt syk eller funksjonshindret og ikke kunne jobbe, og/eller at man skal skamme seg for at samfunnet og/eller staten og kommunene ikke har greid å skaffe jobber til alle.
For meg så har jeg for lengst skjønt at arbeidslinjen betyr at jeg skal skamme meg for å ha blitt født. Og det virker jo, det vet jeg, for jeg er faktisk ikke stolt av å være til. Dessverre.
Men er det destruktivt eller er det fremmende for parolen og målet «arbeid til alle» å få sine medmennesker til å skamme seg over å være til? På den eneste måten de får til? Jeg lurer litt på om Gerhardsen har det bra i grava si, han som sa at man skulle ikkestå med lua i hånda fremfor en funksjonær, men derimot: «gjør din plikt, krev din rett«
Så få økt de laveste satsene (hva enten dette måtte gjelde lønn, trygd eller for den del stipendandelen fra lånekassen), det ville vært lurt, syns jeg! Hvis man virkelig mener å ville gjøre noe med fattigdommen, mener jeg?
Jeg har oppdaget at det er et sjansespill å bruke ordet snål om rar, fordi at i enkelte deler av landet vårt, så er ordet snål(t) synonymt med pen(t), fin(t), vakker(t) etc. Så da burde man kanskje bruke ordet rar(t), for ikke å bli misforstått, men jeg er ikke helt sikker på det, heller, det kan meget vel hende det er et eller annet målføre her til lands der ordet rar(t) også blir oppfattet ulikt enn det jeg er vant til.
Så kaller man det annerledes i stedet, det kan neppe bli feiltolket?
Her litt, da, om å oppfatte eksempelvis en annerledes lukt. Hvis man er i et avstengt rom, så kan det hende at man ikke oppfatter en skadelig lukt, sånn som gass, før det er for sent, og man har fått en medisinsk skade (enten midlertidig, eller varig).
Sånn at det er noe man bør være obs på, har jeg selv fått erfare.
Jeg kommer fra gård, og en gang da far, jeg og en nabo sorterte og sekket poteter, sivet det ut nettopp gass fra en lekk tank på en lift-truck. Lykken hadde det slik, at mens vi var der, så måtte jeg på do, og dermed tok meg en pause.
Da jeg kom tilbake igjen, så oppdaget jeg den annerledes lukta, og dermed kom vi oss ut, alle mann, og kunne trekke frisk luft. Og siden vi alle hadde blitt litt svimle og kvalme, så ble det ikke sortert flere poteter akkurat den dagen, og far måtte dessuten få reparert eller skiftet ut den trucken.
Slik har jeg skjønt det også kan være med fordommer, at man kanskje ikke selv merker dem, dersom man befinner seg i et avstengt rom.
Noe det fantes i alle målfører, før vi ble brakt sammen av infrastruktur, samt hva som i dag kan finnes på internett av lukkede grupper (sosiale medier, ikke minst). Da hjelper det kanskje ikke helt å bli brakt sammen, dersom man avskjærer seg selv fra andre inntrykk, samtidig.
Så det var dagens tanker om fordommer, for fordommer kan føre til fiendtlighet, som igjen kan føre til skadelige handlinger, derav noen som gir konsekvenser som ikke lar seg reparere.
Historiske handlinger er til for å lære av dem, slik at historien ikke gjentar seg. Sånne historiske handlinger som holocaust, som i første rekke rammet jøder, men også andre minoriteter, og i tillegg til dette funksjonshemmede. Og mer aktuelt, vi i Europa lagrer flyktninger i leire i Hellas, på ubestemt tid. https://www.gd.no/budbringeren-fra-helvete-og-oss-andre/o/5-18-1681867
Se gjerne også filmen «The Wave», her lagt ut på youtube, og the Milgram project:
Det er en del jeg ikke skjønner meg på, har jeg etter hvert forstått. Jeg kan eksempelvis ikke med mitt bare meg skjønne at EIBI/ABA skal kunne være gode metod(er) å «behandle» autisme med. Selv om all ekspertise i verden ser ut til å tro det. Så hva tror du om denne type «behandling» som her i filmen om en autistisk gutt på 3 år, som gjennomgår EIBI, en pedagogisk metode som jeg i likhet med en del andre ikke nøler med å kalle «valpetrening», og noe som etter min mening ikke burde foregå. Overfor noen mennesker. En film her; NRK TV – Ervin
Men EIBI (Early Intensive Behavioral Intervention ser allikevel ut til å være gjengs «behandling» hva angår autisme (tunge autismetilstander) i Norge (og utenlands). Man skulle tro det var kriminelt å være født autistisk? Og ha normaladferden til en som er nettopp det, autistisk!? Jeg er allikevel enig i noe av det, sånn som å unngå aggressive handlinger mot en selv og andre, altså selvdestruksjon. Men jeg tror det skulle kunne finnes bedre metoder enn å belønne barnet med rosiner eller annet godteri for såkalt «normaloppførsel» For meg ville dette neppe fungert, allikevel, da jeg selv var barn. For hadde jeg satt meg noe i hodet, så kunne mor og far tilby gull og grønne skoger, men så jeg ingen fornuftig rasjonell grunn til å gjøre som de ville, så gjorde jeg (visstnok) som jeg selv ville. Så sta var jeg og er jeg. Jeg foreslår annen form for distraksjon fra hva det nå enn er det autistiske barnet foretar seg, som er skadelig for en selv og andre.
Jeg har ikke tro på lydighetstrening, for man får ikke plassert mer i en kopp enn det koppen kan holde, forsøker man noe annet, så vil det på ett eller annet tidspunkt renne over. Og i menneskelig forstand kan dette at begeret renner over fort utgjøre noe som det kan være svært vanskelig å komme seg ut av. Særlig for autistiske mennesker, tror jeg.
Jeg har imidlertid svært god tro på kreative aktiviteter, særlig for autistiske barn, som gir en trygg kanal for å kunne bearbeide og gi uttrykk for følelser, både de negative og de positive følelsene. Og utvikling av sunne, morsomme interesser.
Jeg tror foreldre flest, ikke bare autismeforeldre, men også autismeforeldre bør spørre seg selve: Hvordan kan barnet mitt forbli og bli lykkelig, ikke først og fremst hvordan kan barnet mitt bli mest mulig funksjonabelt. For det er å ha lykken i livet som er det viktigste. Det er kanskje ikke alt man bør bry seg borti?
Å distrahere noen skulle vel ikke være så vanvittig vanskelig? Særlig små barn? Der måtte de av dere som er fagmennesker virkelig kunne komme opp med noe bedre enn EIBI/ABA (anvendt adferdsanalyse). Tror altså jeg. Musikk og sang-«terapi «har vist seg nyttig, blant annet. Jeg tror jeg ville foretrukket å kalle det musikk og sanggrupper, jeg da, men… Og akkurat hva slags type kreative aktiviteter som passer den enkelte, det kommer an på evner og forutsetninger, (man bør kanskje helst ikke plassere tonedøve i musikk og sanggrupper).
Her noen linker der det kommer motargumenter mot EIBI/ABA (anvendt adferdsanalyse), de fleste av disse linkene fra autistisk hold.
Her, først, om opphavet til ABA/EIBI, og dermed også J. Rotenberg senteret i Canton, Massachusetts sin versjon av anvendt adferdsanalyse, som fremdeles torturerer sine elever i siger og skriver 2023, med isolasjon, matdeprivasjon og elektrisk sjokk uten bedøvelse (må altså ikke forveksles med den type elektrosjokk som benyttes under narkose(bedøvelse, DETTE HER er elektriske støt som straff for typisk autistisk oppførsel). Og ikke bare ved autistisk problemadferd, men så å si all typisk autistisk oppførsel, samt en del normaladferd, også, sånn som å stå opp fra en stol uten tillatelse, la være å ta av seg utejakka, samt alle de støtene som skjer natterstider ved den institusjonen, enten ved at personalet «tilfeldig»? kommer borti fjernkontrollene sine (feiltrykk) eller ved teknisk feil. Her om det: Tortur som terapi – Dagsavisen
og her en yotubevideo om ei som flyktet fra J.R. senteret.
(8) Escaping The Judge Rotenberg Center – YouTube HUN stiller seg allikevel ikke negativt, egentlig, til ABA som sådan, men syns naturlig nok at slik type ABA som finnes på JR senteret er totalt forkastelig. Her litt mer om ABA/EIBI
I 2020 skjedde det noe positivt noe, i det slike former for elektriske apparaturer (GEDs) ble forbudte av FDA i Washington. Men en føderal domstol opphevet dessverre det forbudet like etterpå, fordi den mente at FDA ikke hadde jurisdiksjon over Massachusetts. Så derfor er det visst fremdeles fullt lovlig å torturere (etter FN sine definisjoner av tortur) autistiske mennesker, uavhengig, også, av autistisk grad, i Massachusetts. Så det er godt man bor i Norge, for her kan vel ikke sånt noe skje`? Eller kan det? Løvaas (opphavet til anvendt adferdsanalyse ABA/EIBI) var jo født norsk, han, selv om han etter hvert flyttet til USA, der han på 60, 70 og begynnelsen av 80 tallet torturerte sine autistiske elever/pasienter/barn med elektriske støt (blant annet).
Jeg tror nemlig jeg forlengst har sluttet å forundre meg over hva som kan skje eller ikke skje, selv i kommuneNorge.
Jeg har selv dårlig helse for tida, den 23 august i fjor (altså 2022) fikk jeg full hjertestans, de fant meg blå i senga på medisinsk post på sykehuset. Jeg hadde blitt innlagt dagen før med hjerteflimmer, og trodde selv, og det trodde visst de på sykehuset her i Kongsberg, også, at det eneste som skulle til var justering av medisinene mine, eller eventuelt å restarte hjertet mitt, for å oppnå vanlig rytme. Men jeg fikk antakeligvis et nytt hjerteinfarkt, som gjorde at hjertet stanset. Det tok dem 15 min å gjenopplive meg, og siden var jeg hele 3 uker i kunstig koma, deretter 2 uker i respirator. Jeg ble satt til fysioterapi umiddelbart etter at jeg våknet igjen. Men livet mitt er fremdeles tungt, muskulært sett. Hjernen min er imidlertid den samme, tror jeg. Muligens fordi de satte meg i koma umiddelbart etter å ha fått gjenopplivet meg. Jeg hadde da, inkludert det hjerteinfarktet på morgenen den 23 august, hele 3 hjerteinfarkt det året.
Ett samtidig som jeg fikk covid 19 i februar, ett i mai, og altså det hjerteinfarktet (antakelig, de vet ikke helt, tror jeg, men journalen min sier det er det som var grunnen) som stanset hjertet mitt.
Er det det at vi ikke er verdt like meget som andre mennesker, eller hva er dette? Og husk jeg ikke fikk autismediagnose før jeg var 35, OG at jeg alltid har vært åpen om å ha asperger, fordi jeg ikke så noen grunner, naive meg, til å la være å være åpen om det. Absolutt INGEN, siden dette jo er medfødt, liksom! Men NÅ ser jeg mange, jeg tror det er fordi folk er redde annerledeshet. Her også en god artikkel om akkurat det (syns jeg). Annerledes-landet liker ikke annerledeshet (aftenposten.no)
Jeg burde ikke være redd for å avsløre for andre hvem jeg er! Altså hvilken identitet jeg besitter.
Selv har jeg også skrevet om å være usynlig, noe jeg noen ganger (svært ofte) skulle ønsket at jeg var, på sett og vis, samtidig som jeg også ønsker å være synlig. Ikke logisk, med andre ord… det går ikke an å få begge deler, liksom. Usynlig – Ninnorskabloggen (hannekarisblogg.net)
Men noen ganger, ikke så rent sjeldent, føler jeg meg usynliggjort. Det er ikke ofte man hører om autisme, ei heller andre funksjonshemminger, sånn sett, så jeg skjønner det sånn at oss som er funksjonshemmede (alle inkludert, ingen nevnt, ingen glemt) ønsker man å usynliggjøre!
For ja, autisme er et handikapp, og til tross for Greta Thunberg, (og Eminem) som folk roper opp om opp og ned om og i mente at ikke har noe handikapp, HUN også har et handikapp, for autisme ER et handikapp, selv om det skulle være så å si usynlig. Og har Eminem asperger (jeg vet ikke om han har noen offisiell diagnose stilt av en fagperson), så har HAN også et handikapp! Selv om han vel er multimillionær. Go figure! Men sånn er det altså. Det er til og med et multifasettert handikapp som påvirker alle livets områder.
Selv har jeg ujevn evneprofil, noe jeg har skjønt det dithen at GT også har. Så det er vanskelig, henimot umulig, for andre å skjønne hva det er vi strir med, tror jeg bestemt. Jeg vet ikke engang helt selv, og dermed er det også veldig vanskelig å formidle. Jeg vet i grunnen nesten bare at jeg blir fort sliten når jeg er sammen med andre, sliten i topplokket, noen ganger helt segneferdig sliten, og allikevel er det ikke aldeles sikkert at noe som helst av dette synes det minste utenpå! Ikke engang at hjernen min tar seg «pauser» uti det «ytterste rom». Noe hjernen min nok alltid har gjort. En gang på barneskolen brukte jeg visstnok en hel time på å få skrevet ned et 8-tall… og folk så på meg som passelig distre, tror jeg, for det meste. Og noen ganger kunne jeg bli uforklarlig sint. Hjemme, vel å merke, aldri på skolen. Der var jeg redd. Mye redd alle andre. Og jeg tror det var og er legitimt og fullt ut logisk av meg å være redd andre, hva annet kan man egentlig være, når man ikke skjønner seg på dem? Og/eller skjønner seg i særlig grad på eget sinn? Se gjerne Musa og sukkertøyboksen, samt Krigen i huet og Trappa uten heis. Og les/hør også gjerne om det dobbelte empatiproblemet.
Kort om autisme, her, av autistisk youtub’er Amythest Schaber:
Noen ganger, ikke så rent sjeldent, skulle jeg ønske å være totalt usynlig, slik at ingen skulle snakke til meg, dersom jeg eksempelvis trener i trappa, noe jeg gjør nokså ofte for tida fordi jeg den 23 august i år, fikk full hjertestans.
Hvordan en slik hjertestans ser ut, og oppleves, det vet jeg imidlertid ikke, fordi jeg ble satt i kunstig koma rett etter at jeg ble gjenopplivet, og man satte også inn en respiratorslange. Deretter var jeg hele 3 uker i koma, og 5 uker alt i alt i respirator.
Jeg hadde flere livstruende komplikasjoner mens jeg var i respirator, blant annet sepsis, fordi man hadde hatt vansker med å få tredd inn respiratorslangen, og antakeligvis da samtidig snittet borti tynntarmen min, som igjen gjorde at jeg fikk lungebetennelse. Lunga eller lungene fyltes med væske, som man forsøkte å få vekk ved å begrense og balansere væskeinntaket mitt. Og gi antibiotika, samt annen medisinsk behandling. Nyrene mine ble også påvirket en periode. Alt i alt var det helt eksepsjonelt at jeg i det hele tatt overlevde det hele. Sånn at siden jeg overlevde det hele er jeg jo fremdeles synlig, men det finnes ting ved meg som er usynlig.
Sånn som angsten min, og sånn som autismen min, og også en sykdom jeg har, polykondritt, artritt, vonde skuldre, vonde ben, ustabil mage, samt nå også kronisk hjertesvikt.
Og det hender jeg tenker at det ville vært så mye lettere for meg, mentalt, om jeg hadde hatt et godt synlig handikapp, i stedet for ett som jeg knapt nok selv forstår omfanget av, jeg skjønner bare at det er betydelig nok til at jeg har uføretrygd som ung ufør.
Og når jeg har vansker med å skjønne dette, selv, så kan jeg kanskje på en måte skjønne at andre kan være skeptiske, og komme med utsagn som for meg er problematiske. Her, derfor, en oversikt over hva du aldri bør si til et autistisk menneske, dersom du da ønsker å komme overens med oss og skape tillit. Og være medfølende. En liste som jeg er veldig enig i er sårende å høre. En ting jeg har fått høre veldig mye av, er at «slik har jeg det også», noe som nok antakeligvis ikke er noen løgn, men hadde de hatt det i samme omfang som meg, så ville de vel da også vært diagnostiserte som autistiske, sånn at jeg mistror slike utsagn, og syns de er vanskelige å forholde seg til. En person i kommunen som for nærmere 5 år siden, tror jeg, hadde å gjøre med min tildeling av kommunale helsetjenester kalte meg sågar «velfungerende», til det er det egentlig bare å si at høytfungerende innenfor autismespekteret ikke betyr velfungerende!
Velfungerende, vet jeg, er det svært mange år siden jeg har vært, rent faktisk så og si aldri, i så måte. For siden all form for autisme er medfødt, så har jeg altså aldri vært velfungerende i betydningen nevrotypisk. Jeg er tvert imot født med et handikapp som kanskje best kan beskrives som følelsesblindhet. Og til dels sanseforstyrrelse, også. En overveldende tanke-følelse jeg har, er på sett og vis å være i veien. Og at jeg er født overflødig. Og det er ingen god følelse å ha, det gjør at jeg føler meg som en byrde.
Jeg har sterke, intense følelser, men jeg kan ikke alltid identifisere dem. En av disse følelsene går på å føle meg mistrodd av spesielt leger og helsevesen, så jeg skulle ønske at leger, spesielt, kunne si noe om dette med autisme, bedrive folkeopplysning rundt dette, fordi at for meg fortoner det seg slik at en del er så og si totalt inkompetente hva dette altså angår, for ellers ville de vel sagt noe om det? Eller er det sånn at vi blir oppfattet som verdiløse av helsevesenet? Men i så fall så ville man vel ikke brukt så mange ressurser på å redde livet mitt, så det stemmer nok ikke helt, det heller. Folka på intensiv avdelingen ved det lokale sykehuset her var helt fantastiske i så måte, og svært snille mot meg, også.
Men så fikk jeg et uventet godt spørsmål fra ei på intensiv-avdelingen, dessverre var kanskje ikke svaret mitt like så gjennomtenkt. Det kom imidlertid fra hjertet mitt, mine innerste deler. For hun spurte hva det var jeg synes er det verste med å ha asperger syndrom. Og jeg svarte umiddelbart stigmatisering og stigma i forbindelse med omtale av asperger syndrom i media, og i fbm. kriminalitet/terrorhandlinger. For selv har jeg alltid, nemlig, vært åpen om ha asperger, fordi jeg ikke så noen grunner, den gang, til å la være. I etterkant ser jeg mange hindringer hva angående å være åpen om mine utførdringer, som også består av helt dagligdagse ting, og som sannsynligvis vil kunne forkorte livet mitt betraktelig. Og som førte fram til hjertestansen. Og kan føre til hjertestans i fremtida, dersom jeg ikke greier å få tak i gode nok hjelpetiltak fra kommunalt hold.
Jeg greier ikke å omstille livet mitt på egen hånd, fordi at da ville jeg gjort det allerede. Og mine vansker er godt nok beskrevet i selve asperger diagnosen, i så måte, jeg har en ujevn evneprofil. Det har gjøre med hvordan hjernen min er organisert, og hvilke problemer det da er typisk å ha i hverdagen. Og som jeg ikke får hjelpetiltak i forhold til, antakeligvis fordi kommunen her er uvitende om mine vansker. Noe jeg jo syns de ikke burde være, da, og jeg mistenker også at de utnytter selve diagnosen for å slippe å gi meg og andre nødvendige hjelpetiltak.
Og jeg ettersøker fremdeles levekårundersøkelser gjort spesifikt om såkalt høytfungerende autister (med asperger syndrom, uspesifisert autismespekterforstyrrelse, hfa). Altså, hvor lenge lever vi, og under hvilke forhold lever vi?
Alle kan skjønne, tror jeg, at hvis man er et rullende menneske, så er det skummelt, og forbundet med stor fare for å skade seg, å bevege seg utfor ei trapp der det ikke finnes rullestolheis. Alle unntatt Atle Antonsen, antakelig. Alt som er fremmed, kan allikevel bli sett på som en trussel, og å spøke med det utgjør ikke alltid noen spøk, men at det er fremmedfrykt som ligger bak. Tror altså jeg.
Men alle kan visst allikevel ikke skjønne hvordan det kan ha seg at autistiske mennesker kan ha en type angst som ikke lar seg behandle, fordi det altså metaforisk sett ikke finnes noen heis.
Selv står jeg fast, hvis jeg skal forklare en vanskelig situasjon for noen, fordi det er så vanskelig å avgjøre hvor mye eller hvor lite som jeg trenger å fortelle, for at vedkommende i den andre enden skal skjønne den situasjonen. Og jeg tror at det kan komme av at vi som er autistiske, vi har en annerledes tankegang, rett og slett, noe som det finnes utallige blogger og youtube-videoer der nettopp dette emnet blir tatt opp til vurdering. Her om det dobbelte empatiproblem:
Professor Tony Attwood om følelser/mental helse for autistiske mennesker (aspier, fortrinnsvis, tror jeg):
Jeg kjenner meg igjen i det å ha intense følelser, og at jeg ikke vet helt hva de følelsene består av, for det meste. Og så tror jeg også ofte kan oppfatte ting veldig skarpt, hva en del sosiale situasjoner angår, men allikevel ikke helt. Og kan bomme miserabelt hva angår intensjoner. Om jeg oppfatter en person som giftig, så kan det jo hende at vedkommende har en dårlig dag.
I sin tid gjennomgikk jeg kognitiv angst-terapi via den offentlige psykiatrien, en type terapi som nettopp går ut på, slik jeg har skjønt det, å skulle oppdage at angsten er irrasjonell. Men jeg oppdaget altså aldri akkurat det, jeg opplevde derimot i økende grad at den var relativt rasjonell.
Og at det blir eller kan bli som å være i konstant krig, egentlig, med andre, og med situasjoner, og med sanseapparatet til dels, også, samt hverdagslivet, å få rutiner til å fungere.
samt også her om gapmodellen, en modell som Norge har blitt kritisert av FN sin menneskerettighetskomitê i en årrekke for å være for sene med å implementere:
En gang hørte jeg av noen, fikk som råd, faktisk, at for å få et menneske til å snakke, åpne seg, eller skrive, eller på annet vis uttrykke seg, så kan det være en god taktikk å ikke si noe som helst, en slags stille straff eller taktikk. For meg synes det mer som å være en straff for å si noe, heller enn en taktikk for å få folk til å åpne seg om noe som kan være vanskelig eller ømtålig tematikk?
Det ligger i hvert fall ikke for meg, å gjøre at noen føler seg så verdiløs, at man ikke gidder å verdige vedkommende en eneste tanke, ja, endog latskap, det å ikke svare noen!
For vel kan det kanskje virke, som taktikkeri, men til hvilken kostnad?
Da er det en trøst å få med seg, for autistiske mennesker og andre slags mennesker utsatt for eventuelt manipulasjonstaktikkeri, at sånt noe nok kanskje er oppskrytte greier?
DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje – at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa – at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.
-Olav H. Hauge (1908 – 1994)
Så vet du hva, ha heller fantasi, vett, medfølelse og menneskevennlighet nok til faktisk å SPØRRE!? For jeg føler ting dypt, noen ganger i dypeste laget, og undres over mye, forsøker å tolke det. Noe kanskje ikke alle vet om.
Navskandalen går sin gang, nå er det en rapport fra 2014 som man ikke vil at vi som folk skal ha innsyn i, ei heller stortingspolitikerne som tross alt er valgt inn av oss, folket.
Jeg respekterer at det kan finnes interne ting som folk flest eller stortingspolitikerne, for den del, ikke nødvendigvis skal måtte ha innsyn i, men altså, altså dette her, det må da kunne offentliggjøres, eller er det sånn at for å ha bevegelsesfrihet her i landet, så må man først og fremst være frisk, og ikke funksjonshemmet på noe slags vis?
Selv har jeg vært mye isolert i mitt private liv, og til slutt gikk det mot full hjertestans for mitt vedkommende, det å være så begrenset i min egen bevegelsesfrihet av både mentale og fysiske årsaker. Jeg ble satt i kunstig koma, og alt i alt tilbrakte jeg deretter 5 uker i koma og respirator. Så muskelmassen min svant hen.
Bare å rulle rundt i senga ble nærmest uoverkommelig, for ikke å snakke om å få reist seg opp i sittende stilling, noe jeg fremdeles strever litt med.
Jeg gleder meg allikevel over fremgangen, så mye, faktisk, at jeg måtte ta en mobiltelefonvideo av å ha tatt mine første skritt med stokk (denne gang), og jammen fikk jeg de samme tilropene som man forventer at ethvert lite barn får, også, det strømmet mot meg fra folka på medisinsk avdeling: «Så flink du er» og liknende. ❤
Frihet er det stort å ha!
Nå er jeg fremdeles på opptrening, men har kommet hjem til leiligheten min.
Og lengter til neste fisketur, heldigvis kan den fisketuren foretas innenlands og i nærheten.
DETTE LANDET ER IKKJE EIT FENGSEL
Dette landet er ikkje eit fengsel Teoretisk kan du dra kvar du vil Om direktørane ser positivt på utviklinga står det deg alltids fritt å meine noko anna Alle kan klatre ein stubb i systemet Dersom dei sver at det ikkje finst skilnad og klasser kan dei iallfall bli underbetjentar Mest sjølvfortent er det framleis å hamne på botnen
Reglementet er liberalt Kulturaktivitetar for alle er jamstelt med roande piller og sprøyter Demonstrasjonar er tilletne Aggressiviteten treng sine kanalar, demokratiet sitt alibi
Ungdomsopprør i ulike retningar er så å seia ønskeleg Berre det ikkje får ei retning Og berre ikkje dei nøvendige dei som held hjula i gang set seg og krev sin rett, ein fridom som trugar systemets grunnlag
Da blir det mumlande samtaler på det hemmelege kommunikasjonsnettet og skjerpa vakthald Brått ser dei innesperra vakttårna, piggtråden, murane, schäferane og eit veltrimma terrorpoliti
– Arnljot Eggen (1923 – 2009)
Din tanke er fri - Alf Cranner:
Joda, jeg vet jeg kan være langdryg, jeg kan være omstendelig, og repetitiv, også. Sånn at det er kanskje ikke merkelig hvis folk vil jeg skal holde kjeft. Av ren kjedsommelighet, med andre ord. Men jeg mistenker at det ligger mer bak, enn bare de trekkene jeg utviser der, som jeg også må påpeke er nokså autistiske trekk. Men så lurer jeg på om det kan ligge noe mer bak, nemlig frykt for annerledeshet? Som en nokså vanlig, og fullt ut menneskelig ting?
At det er skremmende at folk kan være annerledes inni enn hva som synes utenpå?
Følelsene kan allikevel ha samme opphav, og oppstå av nokså lik grunn, kan jeg i så fall trøste med, eller forsøke å trøste med. Sånn at vi er kanskje nokså like inni, allikevel. Relativt. For alt her i verden er relativt. Og det finnes antakeligvis ei heller noen begynnelse og ei heller noen slutt, så langt man kan vite med sikkerhet.
Sånn at da bør det kunne tolereres, det å være hvit liten strømpe, som i diktet her?
Jeg har nå holdt meg vekke fra å røyke sånn ca. i 4 uker. ❤
Det har hendt jeg har stilt spørsmål jeg ikke får svar på. Kanskje fordi de folka jeg spør, ikke ønsker å komme med noen svar, eller spørsmålene jeg har stilt, er av en sånn forfatning, at selve det å stille spørsmålet blir oppfattet som enten sarkasme eller ironi. Eller annet. Ironi/sarkasmer i rettmessig eller urettmessig forstand. Når det faktisk har dreid seg, også, om helt reelle spørsmål jeg rent faktisk har, av den type som gjør at jeg kan bli temmelig frustrert, såret, føle meg tråkket på og misforstått, samt ikke rent lite forvirret i topplokket. For hva, hvorfor, hvordan, og i det hele tatt, hva er de bakenforliggende mål eller intensjoner?
Det er visst nå snakk om å oppløse Viken, samt andre fylker (Troms og Finnmark), har jeg skjønt. Så noen i SV la ut et innlegg om dette nylig. Dette facebook-innlegget her.
Jeg har imidlertid aldri helt skjønt vitsen med å flytte fra bygninger til bygninger, med ditto merkostnader for brevhoder og alt annet administrativt som må forandres i forbindelse med en flytting. Alt for mye penger blir brukt på den måten, her til lands, antakeligvis som avledning for å slippe å forandre metoder, tankeganger og holdninger til 1) det man driver med, eller 2) i dette tilfelle velger å gjøre på en annen måte? (Oversettelse finner du her)
Jeg syns det er lydighetstrening (valpetrening), og noe man (kanskje, det kommer muligens alt an på hvordan, og i hvilket omfang/intensitet) altså ikke bør utsette noen barn for (såkalt «tungt» autistiske med eller uten utviklingshemming eller ei, og autistiske eller ei). Om hvorfor begrep som «tungt autistisk»/litt/lett autistisk egentlig ikke er særlig godt beskrivende, det kan du lese her: Autismespekteret.
Hele filmen «Ervin» kan ses i NRK arkiv, her, dette over her fra ei offentlig facebook-gruppe (De brysomme), det er bare et bittelite klipp. Og jeg tror kanskje ikke denne gutten egentlig er nonverbal eller språkløs, jeg gjetter/spekulerer i (noe man jo egentlig ikke bør gjøre av etiske årsaker, men skitt au, at han muligens er mutistisk). Fordi det mentale traumet han har opplevd, kanskje, i forbindelse med å begynne i barnehagen har gjort at han vegrer seg for å snakke (fordi han jo er autistisk, og at overganger/forandringer i hverdagen nettopp kan skape traumer, selv positive forandringer kan gjøre det).
For meg, i hvert fall, ser det ut som han utmerket godt forstår alt hva som sies til ham. OG ikke spesielt lurt, kanskje, å bruke språktrening til å minne gutten om at verken mamma eller pappa er der tilstede i barnehagen, der og da?…? Og denne type språktrening er i hvert fall ikke å lære gutten kommunikasjon…!?
Ifølge mora mi om meg: Selv snakket jeg ikke, før jeg kunne å snakke rent. Litt senere enn broren min, men innenfor hva som anses «normalt», hva nå enn det er, for DET finnes det ingen diagnose for… men det burde det kanskje gjort? Noen innenfor autismespekteret syntes nok antakeligvis at dette var en mangelvare, og at allistiske/normale/nevrotypiske mennesker også skulle ha en diagnose, så dermed oppsto (blant annet) denne kvasidiagnosen her (Nevrotypisk syndrom). Jeg kunne sikkert lagt ut, på denne bloggen eller annetsteds, langt mer om mine problemområder i hverdagen knyttet til det at jeg er autistisk, enn det jeg gjør, men det har jeg av personlige årsaker valgt å la være å gjøre. Noe må man ha lov til å beholde privat, og spesielt utadvendt er jeg da heller ikke, i så måte. Her forresten en episode av NRK sin programserie «Hva feiler det deg?» der det er med en kvinne med asperger syndrom/autisme.
Litt mer om #nevromangfold / #nevrodiversitet og nevrodiversitetsbevegelsen (som er en internasjonal rettighetsbevegelse av og for nevrodivergente og støttespillere) kan du blant annet finne her (ASAN), og i Norge her (Nevromangfold Norge, som er en relativt nystartet organisasjon i Norge) og her også link til et blogginnlegg fra bloggen nevrodiversrebell om Nevrodiversitetsbevegelsen
Jeg vet jo dessuten det uansett ikke er mange som lytter, hvis man hadde lyttet til oss som selve er autistiske, så tror jeg altså man ville gjort «behandling» overfor oss på en annen måte (pedagogikk eller barneoppdragelse), for behandling i betydning kur for autisme finnes pr dags dato ikke. Ervin, og andre tungt autistiske (såkalt lavtfungerende, eller for den del såkalt høytfungerende, og utviklingshemmede eller ei) fortjener absolutt bedre, syns altså jeg (og en del andre).
Men våre stemmer er visst ikke noe verdt, ser det ut til? Eller vi som er tilhørende autismepopulasjonen er ikke verdt det? Og derfor har jeg da også blitt opphengt i dette emnet. Og jeg syns at EIBI (anvendt adferdsanalyse overfor autistiske barn mellom 2-5 år), muligens ER barnemishandling. Jeg sier muligens, for jeg tror dette (også) kommer an på personene som benytter metoden(e), men aller, aller mest (kanskje) på grunn av intensiteten, som er inntil 40 timer i uken, har jeg skjønt, med EIBI-trening. Og så er det dette, da, med definisjonsmakten over hva som er såkalt «normalt», hvor den ligger, og i dette tilfellet med gutten Ervin ligger jo den hos den voksne «behandleren».
Her noen som har en annen mening enn meg (dvs. jeg tror faktisk jeg nesten (men bare nesten) er enig, jeg er blant annet veldig enig i at fordi om jeg er autistisk, så skal min mening ikke nødvendigvis tillegges mer vekt av kun den grunn, fordi autismespekteret jo er nettopp det, det er et spekter.
Faktisk så kan jeg egentlig ikke ha noen slags generell fastlåst mening, faktisk selv ikke hva angår andre mennesker med nøyaktig samme diagnose som meg, ikke en gang dersom vedkommende har så og si nøyaktig samme evneprofil (hjerneprofil) som meg (min evneprofil er for øvrig ujevn), faktisk ikke engang om vedkommende var min identiske tvilling.
Men jeg skal heller ikke kunne diskvalifiseres, syns jeg, fra å ha en mening, bare fordi jeg er autistisk!
I dag vil jeg ta litt utgangspunkt i Øystein Sunde sin «Sånn er det bare», for der ser jeg også i Øystein Sunde (så vel som Alf Prøysen, i visa spelledåsen) en motstand mot tankegang og holdninger til det å «kurere symptomer» (ABA/EIBI – anvendt adferdsanalyse, som beskrevet av meg tidligere, blant annet her, her, her og her) og at hvis det «bare ser fint ut, så er det det vi vil ha».
Jeg har flere ting i bagasjen min, altså erfaringsrepertoaret, jeg kommer fra gård, er autistisk og dessuten ung ufør, noe som skulle borge for en kombinasjon av faktorer, hva angår stigma, for der er det (minst) et dobbelt ett, i den forstand at jeg kan bli utsatt for både bondefordommer/hets og autismeforakt/hat. Samt ansett som svindler fordi jeg har uføretrygd, for det ser det jo ut til å være gjengs forståelse av (les: fordommer) av i blant deler av eliten, og der eliten også består av politikere. Men også av blant annet Stein Erik Hagen (Rimi-hagen), som så ble omtalt i dagsavisen, her: Hagen som løs kanon
Og jeg har opplevd litt av hvert, der, av fordommer og forakt, tror jeg bestemt. Politikerne hevder de blir utsatt for politikerforakt… men der trenger man da neimen ikke lete særlig lenge, for å finne grunnlag for det. For alle som har levd ei stund, så finnes det mer enn nok av skyts, fra badehaller, en mong eller to eller 3, stortingsgarasjen, ren svindel (stortingspresidenten kan neppe hevde å ha vært i god tro enda forsøket på det er litt sånn passelig mesterlig... Litt vanskeligere er det, kanskje, å finne grunnlag for ren bondehets, men det kan jo finnes et grunnlag der også, selv om det finnes, også der, rene misforståelser.
Og fakta er, at siden man bare utgjør et steds mellom 1-2% av befolkningen, så lykkes majoriteten i å skyve så og si samtlige av oss ut på sidelinja, og over i kategorien (og nyordet) utenforskap. Så vel som at andre, også, med funksjonshemminger hva nevrobiologi angår, også befinner seg i samme utenforskap. Mennesker med downs, ADHD, Tourettes og andre medfødte funksjonsnedsettelser.
Blant annet når det gjelder den såkalte arbeidslinja, som jeg syns egentlig er ei hets og -foraktslinje. Man må begynne et sted, for utenforskapet, det starter allerede i barnehagen, fortsetter via skoleverket, arbeidslivet (eller mangel på sådant) inn i godt voksen alder, og alderdom. Med andre ord, fra vugge til grav! Underskriftskampanjer minner jeg også om:
Jeg syns fremdeles denne kronikken her, den dekker godt hva man her står overfor av holdninger. Selv om denne av Ebba Wergeland er fra 2008.
Og siden det tydeligvis finnes milliardærer, da, som forakter fattige, trygdede og uføre, så greier jeg vel ikke dy meg, annet enn å komme med visa Pengegaloppen, av Vidar Sandbeck. For det er jo sant som det er sagt, de penga er til bekymring for fattig og for rik.
Muren er kjempehøy, og i midten av muren finnes en dør med en lås, og nøkkelen til å åpne den døren er anerkjennelse, aksept og erkjennelse av de faktiske forhold. Hva som gjør muren høyere og sterkere, det er fagfolks insistering på å bruke negativitet, og negative ord for å beskrive muren. Og at man ikke lytter, verken til de av oss med språk, eller de av oss med språkutfordringer, men som allikevel uttrykker seg, uttrykkene blir bare ikke hørte eller sette. Som også beskrives i denne videoen her, at autisme er, i følge fagfolk, ansett på medisinsk vis, som
Vansker med gjensidig sosialt samspill
Vansker med kommunikasjon
Vansker med språk.
Rigid og repeterende adferd.
Vansker med persepsjon (sansene).
Men det finnes en annen måte, ikke fullt så negativt vinklet, som at autisme skaper utfordringer knyttet til:
Annerledes form for sosialt samspill
Annerledes form for kommunikasjon
Annerledes bruk av språk
Sta og stimulerende, følelseshelende og følelsestaklende repetitive handlinger, tanker og følelser.
Annerledes persepsjon (sanser).
Her har noen fagfolk faktisk skjønt dette, at autisme nettopp dreier seg om annerledeshet. Deriblant professor Tony Attwood, her i denne korte snutten:
Her også Greta Thunberg om det samme, det med å være «begavet», hun ser det ikke slik, og det gjør ikke jeg heller, så akkurat på det punktet må jeg nok si jeg er uenig (litt) med dr. Tony Attwood. Selv om jeg nok tror det ikke egentlig dreier seg om uenighet, bare litt, også her, om uttrykksmåte.
#redinstead #nevrodiverse #nevromangfold
Og hovedutfordringen består i at majoriteten av befolkningen nettopp ikke er autistisk. Eller på annet vis nevrodivergent.
Og hva som også styrker muren, tror jeg, er adferdsanalytikeres beslutninger om å gjøre nevrodivergente om til lydige, knuste ofre. Enten det å knuse autistiske mennesker er adferdsanalytikernes målsettinger eller ei.
Med verbalt språk, men fremdeles ikke med forstått form for kommunikasjon.
Amanda Baggs(nonverbal autist) om dette (så vidt jeg kan huske, så var det henne som kom med denne tanken/følelsen her):
«A curebee is a person that wants nothing more than to teach autistic children to speak, and for autistic adults to shut up»!
Tenk dere at det i Norge ble dannet en forening for kvinner og kvinnekamp. Og hvor alle viktige funksjoner ble ivaretatt av menn? Og for en stor grad, da, for gutter og menn, og der kvinner/jenter i tilnærmet 100% grad blir utelatt fra styre og stell, eller i hvert fall der en nokså gjengs oppfatning, ute i blant kvinnelige medlemmer, er at kvinner ikke blir ansett velkomne i styre og stell av foreningen?
På nettsiden deres står det blant annet å lese at «Kvinneforeningen i Norge er en sammenslutning av mennesker av det kvinnelige kjønn, heretter kalt mennesker med kvinnelighet, samt pårørende, fagfolk og andre interesserte. «
Etter hvert finner man, fordi man har blitt kritisert for dette med manglende kvinnedeltakelse, av deler av medlemsmassen, å kunne opprette en ressursgruppe hvor kvinner deltar.
Ville dere likt dette, og ville dere kalt dette en forening for likeverd og/eller likestilling?
Hva om jeg da forteller dere at det eksisterer faktisk en slik forening i Norge, men i stedet for kvinner, så dreier det seg om autistiske mennesker, og den foreningen, den kaller seg Autismeforeningen i Norge. Der man så vidt jeg vet har utelukket så og si alle autistiske mennesker fra foreningens styre og stell. Og der man i stedet har etablert en ressursgruppe sentralt, der autistiske mennesker deltar. Denne skjevfordelingen har ikke foregått helt ubemerket blant autistiske mennesker.
Og apropos, da, et kvinneperspektiv og autistisk perspektiv, hvordan står det til med forskningen, der, på verdensbasis? Og i politikken?
Man har også utelukket, i stor grad, et kvinnelig perspektiv hva angår autismeforskning. Og også et autistisk perspektiv angående det meste av forskningen som foregår. Så heldig nok, så finnes det dog fagfolk som har skjønt dette, at det trenges et perspektiv på hvordan autistiske jenter/kvinner har det med autismen sin. Og noen fagfolk har til og med skjønt at det ville være lurt å få inn et autistisk perspektiv som helhet, altså hva angår både autistiske kvinner og autistiske menn.
Og her, også, om en ny måte å betrakte autisme, et paradigmeskifte, som er radikalt forskjellig fra hvordan man har betraktet dette tidligere, fremdeles for stor del betrakter det i blant fagfolk, og som er kjempet for i stor grad av autistiske selvadvokater, tilhørende en stor internasjonal nevrodiversitetsbevegelse. Det finnes flere organisasjoner, der, men så vidt jeg vet, begynte det med denne, ASAN (Autistic Self Advocacy Network)som startet i dette årtusenet. I Norge finnes det en nokså nylig oppstartet forening, Nevromangfold Norge.
Kanskje det kunne være på tide å få kvotering for mennesker med funksjonsnedsettelser, inn i arbeidsliv og samfunnsliv for øvrig? Altså ikke bare ved autismespektertilstander, men over hele fjøla?
Det finnes mange slags såkalte «kurer» for autisme, hvorav ingen av disse er verken vitenskapelig dokumenterte eller virkbare.
Jeg vet imidlertid ikke hvordan den nye regjeringa, når den trer i kraft, vil se på det med bruk av anvendt adferdsanalyse (side 4-16) overfor individer tilhørende autismeminoriteten. Høyreregjeringen var/er FOR bruk av anvendt adferdsanalyse, så langt jeg har kunnet oppdage, eksemplifisert ved selve målsettingen (normalisering) uttrykt både i mandat og utført oppdrag, hva angår NOU-autisme og -Tourettes-utvalget 2020. Jeg har i hvert fall enormt vanskelig for å kunne støtte noen som kanskje finner det for godt å, på bakrommet, støtte folk som de som eksempelvis driver Judge Rotenberg senteret i Massachusetts, en skoleinstitusjon som bruker omfattende tortur overfor de elever som er fanger på senteret.
Og som nokså få bryr seg om.
Bry dere!
Ei heller bryr noen seg særlig om temaet om og debatten rundt adferdsanalyse, som politikere og andre tar i kun med ildtang, har blitt mitt inntrykk. Overordentlig berøringsangst, antakeligvis, særlig blant politikere, eksisterer om dette temaet.
Så får jeg være brysom nok til å bry meg, jeg, da! Som selv er et autistisk menneske.
Jeg har nemlig til gode å se noen adferdsanalytikere hva autismespekteret angår, også i Norge, ta frivillig og totalt uoppfordret, avstand fra sånne ting som å administrere elektriske støt UTEN bedøvelse, men altså brukt, fremdeles, siger og skriver i 2021, som straffetiltak overfor autistiske barn/ungdommer/voksne ved det Judge Rotenberg senteret i Canton, Massachusetts.Her om Judge Rotenberg senteret på Autistic Self Advocacy Network (ASAN) sin organisasjonsnettside.
Det er ikke nødvendigvis det samme, i all rettferdighets navn, som at en sånn uforbeholden, uoppfordret norsk avstandstaken til/protest overfor praksisen ved JRC fra adferdanalytisk hold ikke kan finnes, da, men jeg har i hvert fall ikke selv sett noen sådan. Og det er krasse, steile, høyst ubøyelige og til dels u-tøyelige fronter i debatten, mellom de som er for, og de som er imot bruk av EIBI/ABA(Early Intensive Behavior Intervention/ Applied Behavior Analysis). Jeg skulle ønske at man kunne være mer lydhør til begge sider, enten man er for eller imot.
Jeg lette, men fant ikke igjen ved å google, dessverre, det tilsvar, som har kommet fra NAFO til denne kronikken «Tortur som terapi» av Åsmund Borgen Gjerde, historiker og oppdragsforsker, men her er i hvert fall selve kronikken, som jeg har delt på bloggen min her tidligere, i andre innlegg om samme tema.
(dersom dette tilsvaret blir fjernet eller skjult etter hvert). Det er jo ikke helt umulig eller i det minste utenkelig at dette også kanskje blir fjernet/skjult, enten av forfatteren selv, eller av forskersonen.no.
Jeg deler da også heller linker til fagstoff skrevet/formidlet av autistiske mennesker, enn de som er skrevet/formidlet av nevrotypiske eksperter. Idet de sistnevnte, etter min erfaring, ofte ser ut til, i hvert fall, å bry seg mer om hvordan autisme ytre sett ser ut som, ikke sånn det oppleves på innsiden. Her, derfor, en autistisk person som har skrevet doktoravhandling om det med autisme. Og der autismeforskning også blir nevnt, og den delen hva angår eksempelvis anvendt adferdsanalyse nok antakeligvis, da, blir nevnt som punktet «forskning som går ut på å finne ut nye måter til å få autistiske mennesker til å oppføre seg litt mindre snålt» (min oversettelse)
Og så var det det med aggresjon, da, som det oftest blir argumentert med fra adferdsanalytikere, som den viktigste grunnen til å bruke ABA/EIBI (adferdsanalyse). Men autistiske mennesker er IKKE hunder, vi likner nok kanskje mer på katter, i så måte, hvis man som adferdsanalysens «far», Ivar Løvaas, på død og liv (https://thelovaascenter.com/about-us/dr-ivar-lovaas/ ) altså fremdeles vil påstå at mennesker tilhørende autismeminoriteten IKKE er mennesker.
Her om «all cats have aspergers», som nå har blitt til, i en litt endret utgave, til «all cats are on the autism spectrum»
Her er originalen, som jeg syns var bra, selv om jeg som vanlig ikke verken var eller er enig i alt som skrives i denne boken og videoen. Noe av det var rent ut fornærmende, og det er blant annet IKKE sant at alle er bittelitt autistiske, langt derifra. Alle på autismespekteret er autistiske, resten av befolkningen er ikke autistiske, ikke engang bittelitt. Fordi det altså dreier seg om en nevrobiologisk sammensetning i hjernen av mange forskjellige ting (Dr. Tony Attwood: «Autisme er en annen form for persepsjon, tenkning, læring og å forholde seg til andre mennesker, men det er IKKE en psykisk lidelse/sykdom.»)
Aggresjon
Og så vidt jeg kan skjønne, finnes det heller IKKE evidens for at aggresjon hører innunder selve autismen, men skyldes derimot høyst sannsynligvis traumer/miljøfaktorer. Dermed KAN det, indirekte, skyldes sånne ting som å bli overveldet av sanseinntrykk, eksempelvis, ELLER som eksempelvis reaksjon på å ha blitt utsatt for psykisk terror/mobbing eller annet i miljøet. Eller usynliggjort. Kort sagt at ens fysiske og psykiske behov ikke blir verken sett eller møtte i tilfredsstillende grad.
Ikke ulikt, altså, hvordan aggresjon også kan oppstå/ oppstår (så vidt jeg har skjønt, uten å være noen fagperson) hos ANDRE, ikke-autistiske mennesker. Men at veien dit, til sinne, kanskje kan være litt kortere, grunnet altså forhold ved autismen, men som allikevel skyldes miljøfaktorer. Og det er heller IKKE en tragedie, slik som EIBI/ABA tilhengere ynder å fremstille det som, å være født autistisk.
Det er slett ikke uproblematisk, det er jo et handikapp, men jeg greier ikke å se det, separat sett, som noen tragedie. Og gleder meg til, dessuten, at man i Norge begynner å følge FN sin menneskerettighetskomite’s råd, blant annet om å gå fra medisinsk modell, over på en sosial modell, hva angår blant annet hvilke HOLDNINGER man har til mennesker med funksjonsnedsettelser! Noe som også vil kunne komme oss i autismeminoriteten til gode. Kanskje blir hjelpemidler (sensoriske og andre) mer tilgjengelig, også for mennesker som er over 26 år, og også for å bryte en isolert tilværelse, og som hjelp i hverdagen, også for mennesker som ikke er i arbeid eller utdannelse. Og ja, jeg vet jeg selv IKKE kan vite, egentlig, hvordan «tungt» autistiske (på flere felt, og med høy grad innen ett eller flere av feltene) mennesker har det, selv vet jeg jo kanskje i hvert fall, hvor jeg har lemmene mine hen, det er det ikke alle mennesker som vet, men ut i fra dette om dyspraksi, allikevel ikke, siden jeg kjenner meg godt igjen i så og si samtlige punkter. Jeg har, altså, også jeg, sensoriske utfordringer og andre slags utfordringer (motorisk og sosialt, blant annet).
Å holde i gelenderet
Jeg fyller altså de punktene nevnt i videoen over her, så og si alle, hva angår dyspraksi (grov/finmotorikk, innimellom kanskje å velge riktig stemmeleie, altså at jeg kan bruke for høyt eller lavt volum i henhold til den sosiale situasjonen jeg er i, skj/sj-lyden), å holde strikkepinner og særlig heklenål altfor hardt, såpass hardt at jeg lett får vondt av det. Går jeg ned en trapp, må jeg holde i gelenderet, og som oftest ta ett og ett skritt om gangen (altså ikke hoppe over et trinn med den andre foten).
Egne erfaringer og egne «treningsopplegg» hva angår sanseutfordringer.
Nå greier jeg ikke, har ikke greid det på flere år, å verken strikke eller hekle lenger, fordi det gjør for vondt i skuldrene, særlig, og litt i håndleddet/ene hvis jeg forsøker meg på det, må da gi meg i løpet av de 1-5 første minuttene. Jeg kjenner meg igjen i så og si alt som er nevnt i denne videoen (selv om denne videoen er om barn… noen eksperter glemmer visst at autisme er en livslang tilstand, og dyspraksi er også en livslang tilstand, selv om det til en viss grad går an å trene seg opp, eksempelvis ved å gå i ulendt terreng (har jeg selv gjort og merket). Det kan også gå an å tenke seg til hvor man skal plassere føttene og kroppen, hvordan man skal kunne anpasse gå-farten samtidig som man snakker (hvis man går en tur og snakker med en turkamerat samtidig). Eller hvis man kjører bil, og hver gang en snakker med en med-passasjer, ser seg nødt til å senke farten. Og det ser ut til at å trene på dette, kan gjøre at man midlertidig blir litt bedre. Stopper man derimot opp med de øvelsene, av en eller annen grunn, så detter man tilbake igjen til samme nivå som var før man begynte den «treninga». Har jeg altså selv merket, så dette er ikke noe jeg har lest om i noen bok eller sett om i noen video. Jeg fikk tips om dette med dyspraksi, og om den treninga i bratt turterreng, fra en venn.
På det medisinske språket så vil alt hva sanseutfordringer (også mat og matopplevelser) angår bli kalt sensorisk forstyrrelse…, men jeg ser det altså ikke helt sånn. Jeg ser det som at jeg ofte opplever verden på en litt mer eller mye mer intens måte. Eller ikke intenst i det hele tatt. Og eksen min, da han gikk lei av å gjette hvordan huden min reagerte «i dag», så kjøpte han en kløpinne til meg…, slik slapp han sånne utsagn som «AU», eller «Klø hardere» Jeg vil altså ikke bagatellisere autismen, det har gitt og gir alvorlige følger i mitt eget liv, og også i andre autistiske menneskers liv, men å se på det som fullstendig tragisk, det er ikke å gjøre oss autistiske mennesker noen tjeneste, syns jeg personlig!
Og tro heller ikke at jeg her har greid å gi et fullt og helt bilde av hvordan dette har gitt svært alvorlige følger i mitt eget liv!
Her også, igjen, underskriftskampanje mot JRC sine straffemetoder, disse inkluderer også matdeprivasjon, isolasjon og annen form for psykisk terror. FN har allerede bedømt straffemetodene ved JRC, spesifikt det med bruken av svært smertefulle elektriske støt som tortur etter torturparagrafen, så denne uhyrligheten, den syns jeg vi bør ha såpass solidaritet til å få slutt på!
Adferdsanalytikerne påstår altså iherdig, også i Norge, at DERES såkalte «behandling» virker, men det kan være en sannhet med modifikasjoner, for ja, det virker, men det selvsamme argumentet kunne man altså like gjerne også brukt om slik homokonverteringsterapi (samme opphav, Løvaas var altså på ferde DER, også), med å behandle ytre «symptomer».
Her fra serien The good doctor (fiksjon) om noen foreldre som hadde brukt kava-røtter, som hadde gitt det autistiske barnet gastroenteritt. Den gode doktor Shaun Murphy (autistisk kirurg), fra denne populære dramaserien, han sa så til disse foreldrene at «dere elsker ham, og gjør det dere tror er det beste for ham.» Det fikk ikke Shaun Murphy fra sine foreldre. Men det betyr også at han «IKKE fikk gastroenteritt fra å innta giftige røtter…»
Igjen, jeg er allikevel, uvitende om holdningene blant politikerne angående dette spesifikke temaet, hoppende glad for at valgresultatet viste at nåværende regjering må forlate regjeringslokalene.
Det er neimen ikke enkelt, alltid, å være dønn ærlig når man, som det autistiske mennesket man er født som, uttaler seg om autismerelaterte spørsmål. For der kan man lett (og først var jeg ikke engang klar over det) stikke hånda inn i et vepsebol av dimensjoner. Når det gjelder pedagogiske metoder (side 4-13) som ser ut til å være «oppleste og vedtatte». Og de metodene, de har muligens, da som formål, alle, normalisering (NOU-Autismeutvalget – 2020) av oss som tilhører autismeminoriteten (uavhengig av graderinger, og uavhengig av om det eksisterer tilleggsdiagnoser, sånn som utviklingshemming eller påførte psykiske lidelser).
Det å bruke anvendt adferdsanalyse overfor små tungt autistiske barn (2-5 år gamle), det er jeg alvorlig bekymret angående. Fordi det er et svært intensivt opplegg, går imot nevrotypen/mennesketypen som autisme utgjør, tror jeg kanskje, selv om den typen det er snakk om varierer veldig individuelt. Det går imot blant annet retten til medbestemmelse, tror jeg, som alle barn til en viss grad har, i det å forme sunn autistisk identitet, kan skape ekstrem lydighet, og kan kanskje forhindre det å være stolte av den vi fra naturen sin side ER. For autisme er faktisk ingen sykdom. Man kan ikke ta vekk autismen, og forvente å stå igjen med et helt menneske, tror jeg, siden dette er nevrobiologisk slik vi er strukturerte i topplokket. Det å på denne måten muligens maskere autismen, det er neppe sunt på sikt, tror altså jeg.
Her også en kronikk
«Mange kvinner skjuler sin autisme så godt at ingen forstår hva de sliter med Men å kamuflere autisme er ikke en god strategi i lengden»
Ikke alle er så modige som eksempelvis Greta Thunberg, her en youtubesnutt der professor Tony Attwood, en av verdens ledende eksperter på autisme, og kanskje særlig såkalt «høytfungerende» autisme, uttaler seg om Greta Thunberg. Hva jeg selv føler om disse begrepene høyt og lavtfungerende, det kan du lese om her.
Så man blir litt mer forsiktig av seg, ofte, og jeg tror at noen blir rett ut sagt kneblet. Jeg vet jeg selv har blitt det, blitt veldig redd, tidvis, og hatt det mye vondt, fra tid til annen. I forbindelse med den linken jeg gir, nå, føler jeg derfor, også, for å komme med et sitat, fra Ari Ne’eman (i et intervju med Steve Silberman i juni 2010 ):
«Dagliglivet i en verden bygget for nevrotypiske folk kan være som å vandre gjennom et minefelt. Det er en mengde sosiale regler vi ikke forstår, og enorme konsekvenser påføres oss for å bryte dem» (oversettelse av Thomas Owren, vernepleier). Og brukt i denne her (det kan kanskje også finnes flere kronikker av Thomas Owren, der det sitatet er benyttet)
Hva er så de konsekvensene, spør du deg kanskje? Jo, utenforskap. Autismeminoriteten er eksempelvis knapt representert i det som kanskje burde vært vår egen forening, autismeforeninga, men der er det få av oss, de som er representerte der, det er som regel foreldre til autister. Sånn at Autismeforeninga i Norge har gjort det slik at i blant en del av oss autister så har vi i nokså mange år allerede, tatt i bruk en helt egen ironisk «betegnelse» for den foreninga: «Interesseforeninga for foreldre til barn med særbehov».
Vi er ikke direkte inviterte inn dit, nei… heller ikke der er vi særlig velkomne. Andre steder vi ikke er spesielt velkomne, er i vanlig skole, i arbeidsliv, og i samfunnsliv for øvrig. Vi er visst noen «ikke-mennesker»?, og jeg slutter visst aldri å forundre meg over hvor negative bilder noen da må ha av oss som hører denne spesielle minoriteten til. Under innlegget kommer jeg til å legge ut noen av disse linkene som oftest skaper noen vepsebol av noen debatter, pluss kanskje noen av mine egne blogginnlegg (som kanskje også ville skapt slike diskusjoner, dersom bloggen min var åpen for kommentarer, men det er den ikke).
«Jo, klart du er like mye verdt som oss. Alle er like mye verdt! Du er hjertelig velkommen.» Vi funksjonshemmede vet at dette ikke er sant. Vi er ikke velkomne så lenge man ikke ønsker å tilpasse omgivelsene, eller tankesettet sitt. Vi er ikke velkomne i barnehager, skoler, høyere utdanning, arbeidsliv, helsevesen, politikk, fritidsaktiviteter og kulturliv. De samme mulighetene for familieliv har vi heller ikke. Barrierene er massive.
Litt om historikken til anvendt adferdsanalyse i autistisk sammenheng.
Det begynte, så vidt jeg kan skjønne, med en tilfeldighet. Professor Ivar Løvaas , som hadde utvandret til USA, han oppdaget at autistiske barn som bedrev selvskading, stoppet opp med dette, da Løvaas ga dem straffer som å ta vekk mat, ørefiker, kjeftbruk og elektriske støt. Og jeg må da bare bemerke, at jeg tror neppe man trenger å være rakettfysiker for å skjønne at når noen gir hvem som helst en ørefik eller et elektrisk støt, da slutter vedkommende som mottar det støtet i hvert fall, i øyeblikket, med å gjøre hva det nå enn var den personen foretok seg akkurat der og da. Løvaas brukte elektriske støt som straffemetode (1960-ca. 1981), og ikke bare ved selvskading og/eller aggresjon, men ved alle former for typisk autistisk oppførsel som ble ansett som problematisk adferd.
Siden gikk man over til mildere metoder, der kanskje noen av straffemetodene besto og andre forsvant, dette nok kanskje i lys av samfunnsutviklingen, og at utvikling av synet på barneoppdragelse, og hva som utgjør en sunn barneoppdragelse (som ikke inneholder barnemishandling), gjorde det nødvendig å endre noe på utførelsesmåten, dog ikke grunntanken, med fortsatt (hvis jeg altså ikke har misforstått) normalisering som strategi (NOU-autismeutvalget 2020 .
Det kan kanskje, også, forklares så kjapt som dette her, min eksmann (jeg har vært gift, er skilt), han spente foten inn i et bordben, en gang, men den som sa AU først, det var meg. Og vi lo begge godt av akkurat den episoden. Jeg følte riktignok ikke selve smerten i tærne som jeg ville hatt, dersom jeg selv hadde sparket foten i det bordbeinet, men reaksjonen, den kom momentant. Andre ganger kan det ta lenger tid, men slett ikke alltid. Jeg føler andres psykologiske smerte, eller den smerte jeg tror andre har, blander det med min egen, og kanskje også med forvirring, og det kan bli svært intenst.
Hvis man er autistisk, så kan man fort bli misforstått, selv om at i diskusjoner, der tror jeg nok at en del også med vilje misforstår en. Problemet er blant annet å vite når andre enten er dønn ærlige, eller forsøker å manipulere en og ofte kneble en, det syns i hvert fall jeg en del ganger kan være problematisk å vite med sikkerhet. Og jeg har ofte syntes at andre mennesker mangler empati. Mens egentlig, så dreier dette seg kanskje om forskjellig persepsjon, og altså et dobbelt empati-problem, der man overser den andres empati fordi den er annerledes.
Litt om veien fram til autismemerkelappen.
Jeg hadde aldri noen mistanke om at jeg var autistisk verken i barndom, ungdomstid, eller som voksen, jeg visste bare at noe måtte det være, som gjorde meg annerledes enn andre mennesker. Og mislykket.
Og min nevropsykolog, hun så på meg med forvirring i øynene og haken nesten nedpå bakken, oppfattet jeg det som, da jeg gråt idet hun hadde gitt meg asperger diagnosen, etter at jeg hadde gjennomgått full nevropsykologisk utredning. Jeg gråt av lettelse, og det selv om jeg ikke skjønte bæret av selve diagnosen (tilstanden). Det som forvirret meg der, som oftest, det var at det som i hvert fall historisk sett er skrevet av fagfolk om autisme, kan ikke rent sjeldent være objektiviserende og ikke rent lite dehumaniserende, som om det ikke er ekte mennesker de skriver om. Men det er vi, mennesker, det mener i hvert fall jeg! Og vi burde derfor være likestilte med andre mennesker.
Da må man skifte holdninger, og da må man tilpasse samfunnet, først og fremst. Slik det har blitt oppfordret, av FN menneskerettighetskommisjonen, overfor Norge, i svært mange år, og under skiftende regjeringer, det å få til en overgang fra den medisinske modellen, til en sosial modell for å hanskes med alle former for funksjonshindringer som skaper utenforskap for funksjonshemmede mennesker.
Selv må jeg skjerme meg, nå for tida innebærer det å bevege meg så sjeldent som mulig utenfor leiligheta mi. For hvis røtter blir eksponert for solskinn, så dør de jo, og da visner også planten.
#redinstead
Her en landeplage, fra nokså mange år siden tilbake i tid, om det med gjerder og grenser:
Og med tanke på min barndom og oppvekst, så har jeg mer og mer skjønt hvor fantastisk gode foreldre jeg har hatt, og har, min far har dessverre gått bort. ❤ Blant annet gjorde de meg den enorme tjeneste å skaffe meg et piano, hvor jeg dermed kunne øse mine følelser inn i det jeg gjenskapte av musikk.
Jeg sverger, man bør nok, ettersom jeg har observert, anskaffe seg fullstendig ugjennomtrengelig rustning i diamant-kvalitet før man går inn på facebook – foreldregrupper for autismeforeldre, hvor majoriteten av disse foreldrene har barna sine i EIBI-opplegg, hvis man der hevder et motsatt syn av disse foreldrene. Man blir visst dessuten fort blokkert av disse gruppene… For det man da uttrykker seg om, det blir svært ofte oppfattet som massiv kritikk av dem som foreldre, enten dette måtte være meningen eller ei! Og fra min side, i hvert fall, så er det IKKE ment som kritikk av foreldre, det er ment som kritikk av en metodikk, verken mer eller mindre!
Jeg anerkjenner, erkjenner og aksepterer at makta er ikke på EIBI-motstanderes side, at det eksisterer få, om noen, alternativer for foreldrene. Så jeg tror det bør jobbes med å finne enten alternativer, eller forbedring av allerede eksisterendemetodikk. Noen alternativer, eller supplementer, kan finnes allerede, i form av sansehjelpemidler (derunder sanserom), kuledyne o.a.) kommunikasjonshjelpemidler (ASK) som hjelper til med at nonverbale barn skal kunne uttrykke seg og formidle egne behov.
Og alle barn trenger jo faktisk barneoppdragelse, skolering og oppfølging.
Metodikk der man vurderer, og respekterer og ikke bryter menneskerettighetene som det står om i barnekonvensjonen og CRPD.
Herunder (i barnekonvensjonen) ethvert barns grad av medbestemmelsesrett/ytringsfrihet/rett til å bli hørt, uavhengig av funksjonsnedsettelse(r) som barnet måtte enten være født med, eller som har kommet til etter hvert. Sånn som utvikling av aggresjon fordi barnets behov (som egentlig ikke er særlig sære, men nokså allmenngyldige, også såkalt «normale» mennesker kan eksempelvis bli overveldet av sanseinntrykk), ikke blir møtt på den måten som er best for barnets trivsel og velvære. Så hva er sanser? Det er et eget emne, men det inkluderer altså mer enn de vanlige 5 (syn, lukt, smak, hørsel og berøring). Her ask an autistic (Amythest Schaber), om sanser og sanseforstyrrelse.
Litt annerledes sansning som jeg også har, til en viss grad, som blant annet gjorde at en «kosestund» om radikalbehaviorisme, behaviorisme og EIBI, som noen adferdsterapeuter fant det betimelig å foreta, relativt nylig, om bord på båt med masse bakgrunnsstøy (klirring i glass, tallerkener, bølgeskvulp, motorlyd etc) ble vanskelig å få med seg meningen i. Slik at jeg virkelig måtte lide meg gjennom det, for å forsøke å oppfatte hva som ble sagt, for selvfølgelig (nei) var det heller ikke tekstet, slik at jeg kunne skru av lyden, og likevel få med meg hva som ble sagt… Men jeg greide det, så vidt, allikevel, tror jeg, sånn noenlunde. Og det var en tidsperiode som jeg aldri får igjen, for jeg syntes den sludrestunden, den var totalt bortkastet tidsbruk, for meg, og kanskje også for en god del andre.
Jeg håper du har hengt med helt til slutten, her, av dette innlegget?:
Og bare for å hylle professor Tony Attwood, som har tatt for seg jenter og kvinner med autisme, her good vibrations, som var nevnt i videoen om følelser, over. ❤
Metoder for å behandle ytre tegn/symptomer, er visst fremdeles tillatt… fordi det jo «bare», da, omhandler hva som ses på som symptomer hos autistiske mennesker? Hva er så farlig med det, liksom? Selv har jeg et problem, hva angår å sette meg dypt inn i enkelte emner, jeg makter det ganske enkelt ikke. Når jeg allikevel har funnet ut at jeg er imot deler av metoden adferdsanalyse for autistiske mennesker (uavhengig av autisme»gradering»), selv om jeg ikke makter å få satt meg veldig, veldig grundig inn i det, så er det instinktivt, dette, hos meg.
Og jeg har jo forsøkt å forklare hvorfor, men det ser ut til å være vanskelig for andre å fatte, tror jeg?
En episode på min nevropsykologs kontor (hun som satte asperger diagnosen min), kan kanskje hjelpe til for å få dere andre til å skjønne hvorfor jeg er skeptisk til dette med adferdsanalyse, av rent instinkt. Du vet, når du får en magefølelse for hvorfor noe er veldig galt, men allikevel kanskje ikke greier å sette, helt, fingeren på HVORFOR? Der og da?
Og den episoden på psykologens kontor skjedde lenge, lenge før jeg i det hele tatt hadde hørt ordene ABA/EIBI/anvendt adferdsanalyse, og altså mange år før jeg visste om at noe sånt noe i det hele tatt eksisterte.
Samtalen i psykologtimen den gangen handlet om ei helg, og jeg fortalte om den helga på så omstendelig vis, at nevropsykologen forklarte måten min innunder asperger diagnosen, og altså en GAL måte å fortelle andre om den helga. Og hun brydde seg da KUN, det jeg har kunnet oppfatte, om å forklare meg hvorfor dette var en såkalt gal måte å fortelle om ei helg, og dessuten at dette var og er en av de tingene som altså plasserte meg på autismespekteret.
HVA jeg fortalte om, det var liksom da blitt helt uvesentlig? Så da oppsto det en diskusjon, OG psykologen tok mine argumenter for å være imot selve asperger diagnosen min, men NEI, jeg ville altså ha hjelp av henne til å sortere mine følelser, jeg da, rundt akkurat den helga. Og reagerte også negativt på den holdning jeg syntes å merke at eksisterte hos nevropsykologen, at sånn jeg var født, og sånn jeg er, var og er en grunnleggende GAL måte å være på!
Jeg vil sannsynligvis aldri kunne greie å være enig i at slik NOEN mennesker er fødte/skrudd sammen, ser ut som på utsiden etc… er grunnleggende GALT å være, uansett om dette er en perfekt eller «riktig» måte å være på eller ei!
Siden INGEN mennesker er perfekt skrudd sammen, hadde vi som menneskehet vært perfekt skrudd sammen, ville det vel ikke vært kriger!?
De symptomer i hele menneskeheten som det kanskje kunne være vel verdt å se nøyere på, med sikte på en mulig kur, er imidlertid de som omhandler og forårsaker ondskapsfulle handlinger? Se gjerne her, litt om verdenshistorien vår: Friheten og begrensningene.
NOEN autistiske symptomer trenger man imidlertid hjelp med, og tilretteleggingsmetoder for. Sånn som å lære språk, tegn eller annet, for autister som er født nonverbale, eller med dårlig utviklede språk/språkevner. Det finnes også supplement eller hjelpemidler hva angår språkvansker, ASK ( Alternative og/eller Supplerende Kommunikasjonsformer) for å gjøre seg forstått. Man kan trenge hjelp og hjelpemidler i forhold til sensoriske og andre typer overbelastninger. Og alle barn, absolutt alle barn, trenger vel barneoppdragelse som sådan. Se gjerne i den sammenheng: Stemorsblomsten, løvetannen og andre blomster
En avviker
Der var jorden. Snurrende og snurrende.
Stjernene trakk seg tilbake, som om
de ikke fant feil med noe.
Fugler fløy forbi hele morgenen.
Himmelen lyste opp,
fra jordens snurring og snurring.
Hendene mine viftet. Som vanlig.
Fuglene visste at jeg var autistisk,
men fant ikke feil med noe.
Menn og kvinner stirret på nikkingen min,
og stemplet meg raskt som en avviker.
En avviker som snurret og snurret.
Og så var jeg vinden som blåste!
Så noen trikset mitt?
Jeg fant ikke feil med noe.
Et sted vokste et ønske frem
– kanskje fra mellom mine leende lepper.
Hvorfor stoppe snurringen og snurringen,
når rett kan bli funnet med alt?
Mukhopadyay 2010
Her derfor en repetisjon av et blogginnlegg Beskytt menneskets urørlighetssone. Nevromangfold NÅ! jeg skrev om dette i sin tid, og der jeg etter hvert fant å måtte moderere synet mitt en smule, men prinsipielt så er jeg altså allikevel, sånn som jeg ser det nå, i hvert fall, intuitivt skeptisk til deler av metoden(e) anvendt adferdsanalyse. Og dette er da heller ingen NY metodikk, det med anvendt adferdsanalyse, det var vel noe som kom i gang rundt 1960-1970-tallet, syns jeg å huske å ha lest etsteds. Selv om metodene kanskje har gjennomgått NOE utvikling. Men autismefeltet er dessverre et felt der det ikke er forsket mye, grunnen til det er kanskje at det er et svært vanskelig felt å forske på. Siden alle former for autisme, uavhengig av gradering, er syndromer. Jeg antar kanskje det er vanskelig å forske på et felt, der det er så store forskjeller, også innenfor hver diagnose. Akkurat den utfordringen blir beskrevet her:
Slik at det muligens kanskje blir litt, mye eller helt som å skulle sammenlikne epler/appelsiner/tomater. Både epler, appelsiner og tomater er av hovedbetegnelsen frukt. Men det er jo egentlig nokså vanskelig, henimot umulig, å sammenlikne epler, appelsiner og tomater.
Og her også en link til O. Ivar Løvaas (adferdsanalysens «far»):
Det finnes også fattigdom i Norge. Til tross for hva mange muligens antar og tror at er et høyt nivå på velferdstjenester her til lands. I helga, nå, har det imidlertid adskillige ganger på sosiale medier blitt delt et vedtak/avslag fra NAV Indre Østfold.
Dette er imidlertid ikke å følge sosialtjenesteloven eller forskrift til den, så det er på så mange måter en glipp. Det er imidlertid IKKE et arbeidsuhell! Til det er det, som denne kronikkforfatteren her påpeker, et avslag som er både gjennomtenkt og heller ikke fattet i hui og hast. Men: man har blant annet overhodet IKKE lov til å be en tjenestemottaker av sosialhjelp å låne fra venner. Ei heller om å få tak i en gratis grill på Finn.no… (for å få til det, så måtte man antakeligvis også måtte betale frakt av den grillen, sånn apropo, og jeg regner heller ikke med at det medfølger sånt noe som kull, gass, fyrstikker samt opptenningsolje/sprit) Dette enkeltvedtaket her, slik jeg tolker loven, er imidlertid gæernt og ulovlig i hht denne forskriften R35-00 her, og i ett utdrag av den står det:
4.18.1.6 Hjelp i en nødssituasjon Hvis tjenestemottaker befinner seg i en nødssituasjon, kan stønaden begrenses til utgifter til det helt nødvendigste. Dette innebærer at det gis stønad til mat, nødvendige artikler til personlig bruk, nødvendige reiseutgifter og til regninger som må betales for å hindre avstengning av nødvendige tjenester som strøm eller lignende.
Med nødssituasjon menes tilfeller der tjenestemottaker ikke har det helt nødvendigste og står kortvarig uten mulighet til å skaffe seg det. Hvorfor situasjonen har oppstått, er uten betydning.
Hjelp i en nødssituasjon skal dekke de nødvendigste utgifter i en kort periode, for eksempel i påvente av forestående utbetaling etter denne bestemmelsen eller andre lover eller ordninger. Stønad kun til det helt nødvendigste vil ikke være forsvarlig i lengre tid enn noen få dager.
En person i en nødssituasjon kan ikke avvises, og en søknad kan ikke avslås med den begrunnelse at vedkommende kan henvende seg til familie, venner, veldedighetstilbud eller lignende.
Reglene som finnes etter sosialtjenesteloven, de gir rom for, og skal gi rom for, nettopp skjønn! Jeg tror overhodet og dessverre IKKE at dette er en enkeltforeteelse, jeg tror det kan finnes svært mange liknende vedtak der ute, og fra før vet man at det kan være store forskjeller i kommune-Norge, hva angår hvilken standard man legger seg etter, hva sosiale tjenester angår! Jeg tror heller ikke at dette er det minste nytt, dette har eksistert i mange, mange år, dette, i sosialtjenesten rundt omkring i Norges land.
Fra "Til ungdommen" av Nordahl Grieg:
"Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle."
Man kan straffes hardt økonomisk av å bli syk, skadet eller ha en lyte – litt om et NAV i krise.
Jeg skulle ønske at folk satte seg litt mer inn i forskjellenmellom å ha trygderettigheter via folketrygden, og hva sosialtrygd (sosiale ytelser) er! Særlig politikere roter visst veldig med de begrepene, sånn som Heidi Nordbye Lunde her:
Men Nordby Lunde vil ikke gå inn for at pasienter får full trygdeutbetaling mens de er innlagt i institusjoner med fri kost og losji, slik SV vil.
– Jeg synes det er et greit prinsipp at vi trekker i de sosiale ytelsene de vanligvis får, når staten overtar utgifter til livsopphold i forbindelse med innleggelse. Vi skal i alle fall ikke dekke pasientenes forbruksgjeld, sier hun.
-Heidi Nordby Lunde (H)
For selvsagt skal ikke sosiale ytelser dekke ren forbruksgjeld, og gjør det heller (så vidt jeg vet) aldri, men uføretrygd eller AAP skal normalt sett kunne dekke det! Fordi uføretrygd/AAP ikke er sosiale ytelser, men er likestilt med lønn.
Jeg tror ikke folk, kanskje heller ikke politikere på venstresida, virkelig er klare over hvor lav rettssikkerheten har blitt i NAV systemet, for mennesker med godt medisinsk dokumenterte sykdommer/skader/lyter.
Karensperioden på AAP som ble innført av regjeringa i 2018 er rent ut tyveri, mener jeg, av folks trygdeytelser og trygderettigheter, noe man som fellesskap og individer har betalt inn til, i form av trygdeavgifter. Det bør ikke være slik at man som syk, skadet eller med lyter som gir minst 50% arbeidsuførhet, skal måtte over på sosialtrygd, fordi det er en type ytelser for folk som ikke har noen trygderettigheter, og man kan da ofte bli overlatt til privat forsørgelse, dersom man eier hus/leiligheter eller annen eiendom. Slike eiendommer må da kanskje (etter skjønnsvurdering) selges (bruke egne økonomiske muligheter), herunder:
Alle former for inntekter, forsørgelse, ytelser, støtte og egne midler som tjenestemottaker har tilgang til • Studenter må søke Statens lånekasse • Bruke midler i bank, selge bil el båt som ikke nødv. • Selge stor, nedbetalt bolig? Tja, må uansett ha bolig. Evt belåne eller leie ut en del’ • Leie ut hytte • Underholdsplikt
Og det er store variasjoner, også, fra kommune til kommune, hva rene sosiale ytelser angår. Uføretrygd/AAP er ingen sosial ytelse i den forstand, det er mer å sammenlikne med uføreforsikring i folketrygden. Med AAP/uføretrygd er det i utgangspunktet meningen at man da skal være økonomisk selvhjulpen. Med andre ord, det er farlig å bli syk/skadet eller å ha en lyte, man kan da risikere å bli satt helt på bakken dersom sykdommen har varighet ut over sykepengeperioden og AAP-perioden (som vel da blir ett år (52 uker) på sykepenger, pluss 3 år på AAP). Så det ville vært greit at politikerne sluttet å rote til med begrepsbruken, det er jo ikke sånn at man ikke skal kunne være klar over forskjellen mellom sosiale ytelser og AAP/uføretrygd, for det står svært klart om det på regjeringas egen side. Og jeg siterer:
Økonomisk sosialhjelp
Økonomisk sosialhjelp er en stønad som gis fra NAV til personer som ikke er i stand til å sørge for eget livsopphold. Den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller andre inntektsgivende ordninger (for eksempel trygderettigheter), har krav på økonomisk stønad. Utgangspunktet er imidlertid altså at hver enkelt først skal utnytte egne muligheter eller hjelpeordninger for å kunne forsørge seg selv. Når alle reelle muligheter er utnyttet fullt ut – men ikke strekker til – har den som ikke kan sørge for sitt livsopphold krav på økonomisk stønad til livsopphold.
Da jeg var lita, syntes jeg at langfredagen var lang, lengre enn lengst, og den desidert kjedeligste dagen i løpet av hele året. Sånn jeg husker det, var det knapt sånn at man skulle kunne leke, det var dagen for ettertenksomhet, og det var dagen for å skulle kjede seg halvt i hjel.
Siden har jeg hatt en del kjedelige dager, og de dagene har ikke vært langfredager, de har vært vanlige hverdager, dager da andre har vært på jobb, og jeg har vært hjemme. Så her kommer noen tanker om jobb og karrieremuligheter, som jeg har ønsket meg å kunne ha, men som grunnet angst, sykdom og annerledeshet ikke har greid å nå opp til å verken anskaffe eller etter hvert greie.
Det er ikke så mye at det skal lønne seg å jobbe, som det skal straffe seg å ikke KUNNE jobbe! For det er sistnevnte som i praksis er arbeidslinja, som alle de politisk viktigste partiene i Norge forfekter at er «livsens sanning», men som i realiteten er klassetenkning. Det er vi og dem! Og da går det på verdige og uverdige, hvorav det blir pø om pø færre enn færrest av førstnevnte, hvis i det hele tatt er NOEN liksom «verdige» igjen?…? Arbeidslinjeskammen, burde det hett, fordi at det er det det er. Skam over å være ufrivillig utsortert, skam over å befinne seg utenfor. Det er nemlig ikke sånn at alle skal med, det er sånn at noen for evig og alltid skal være utenfor!!!På grunn av annerledeshet,, på grunn av sykdommer, eller på grunn av funksjonssvikt. Fra vugge til grav, ofte.
På den positive siden så er jeg en av de heldige som snart (5 dager til) får min første dose Coronavaksine, fordi jeg er i risikogruppe 4. Og jeg visste ikke hvor bekymret jeg egentlig hadde vært for å bli Corona-syk, før jeg fikk bestilt timene til dose en og dose to, men magen min ble umiddelbart lettere, en tung klump forsvant som dugg for solskinn. ❤
Nevrodiversitetsbevegelsen, som jeg tilhører, her i Norge blant annet Foreningen Spekteret (som jeg ikke tilhører), og organisasjonen Nevromangfold Norge (som jeg tilhører), er begge, så vidt jeg har skjønt, tuftet på borgerrettigheter (og eventuelt da også menneskerettigheter). De internasjonale organisasjonene ASAN (Autistic Self Advocacy), den tilhører jeg, som relativt passivt medlem, og AFF (Aspies for Freedom), som jeg egentlig ikke har undersøkt så nøye, og dermed ikke er medlem av, er også begge borgerrettighetsorganisasjoner.
Debatten i stortinget, og vedtak (avslag) rundt hvor vidt CRPD skal inn i norsk lov (ca 1,58 inn i opptaket), menneskerettsloven, er en noenlunde snodig debatt, har jeg hørt og sett via arkiv-funksjonen (tv-opptak) på stortinget.no sine sider.
Mitt ultimate spørsmål jeg uvegerlig stiller meg; hvordan kan det ha seg at vi som befolkning (ikke jeg) faktisk ønsket oss, og stemte inn (slik jeg oppfatter det), så vidt arrogante, bedrevitende mennesker på høyresida i norsk politikk? #ikkeminregjering Som syns de vet bedre enn funksjonshemmedes egne organisasjoner i Norge, likestillingsombudet i Norge, og ikke minst FN sin menneskerettskomité?
Så hva gjør vi nå? ❤
Svaret er at vi kjemper fortsatt videre, en eller annen gang må det jo løsne, og vi kan da, med lov i hånd, kunne si vi er likeverdige og likestilte med alle andre mennesker. ❤
Jeg vet ikke om noen av dere har hatt slekt og familie som har samlet sølv for dere? Det har jeg, en del i hvert fall, slikt sølv. Noen ganger kan til og med slikt sølv gå i arv.
Her i landet har man også litt slik arvesølv i det politiske landskap, i form av likhetstenkning. Og til dels solidaritet, helt siden vikingtida.
Merknad fra meg : Selv om likhetstanken har vært der lenge i Norge, kan det ha vært så som så med utførelsen, her også ei vise om det: Soga om Kark.Litt mer om vikingtida her og her også link til Wardruna, helvegen
Men sølv må pusses og tas frem og brukes, hvorfor ellers skulle man ha det liggende? Ingenting er vel særlig styggere enn en upusset sølvstake. Som folk så kan kritisere en for å ha, men aldri bruke, aldri pusse, og aldri la stående framme eller bli brukt i festlig lag. Solidaritet har vel også med samling av sølvet å gjøre, slik at ingenting av det ligger igjen i skuffer og skap og aldri kommer fram i lyset for å bli beundret, likt, brukt og verdsatt. Jeg har selv ikke vært altfor flink til å bruke sølvet mitt, da, sånn sett, er det flere her som syns de kanskje har vært litt på den late sida i så måte, og latt seg kjefte på og sånn sett bruke og misbruke av de folka som måtte kjefte på en for ikke å ha brukt det godt nok?
Å ha og beholde en egen identitet og integritet som autistisk (ikke allistisk) menneske, det kan være svært vanskelig. Så da gjemmer man seg gjerne, noen ganger av sunne årsaker, som i diktet over, nakne røtter bør dekkes til i solskinn, ellers går det dårlig med hele planten, det vil da ikke gro og vokse, fordi røttene dør. Andre ganger av ikke fullt så sunne årsaker. Normaliseringsstrategier kan i så måte være en fiende. Og problemet med normalisering, er ikke at slike ting som anvendt adferdsanalyse er hardt arbeid for folk som er født autistiske, det er at man ødelegger seg selv på selve arbeidet med å fremstå (noen ganger som resultat av tvangstiltak og utsatt for straffemetoder) som noe man ikke er.
Mauren
Liten? Jeg? Langtifra. Jeg er akkurat stor nok. Fyller meg selv helt på langs og på tvers fra øverst til nederst. Er du større enn deg selv kanskje?
-Inger Hagerup
Og samle sølvet! Det er ikke det ene ELLER det andre.
Snart, den 9. mars 2021, kommer det til stemmegivning i stortinget hva angår noe som FN har kritisert oss for i en årrekke, det å ikke ha fått skrevet inn CRPD i norsk lovverk, slik at alle skal ha tilnærmet like muligheter her i livet, innenfor rimelighetens grenser. FN har imidlertid kritisert oss for og rådet oss til å endre langt mer, hva menneskerettighetsbrudd i Norge angår. Jeg reagerer en del, imidlertid, på at en del kronikkforfattere og/eller journalister i media gjerne tar opp det ene ELLER det andre, men saken er at tingene henger sammen! Når vi bryter flyktningkonvensjonen, eksempelvis, og når man gjerne står i aller verste og mest sårbare posisjon hvis man har dobbeltutfordringer. Noe som blir særlig påpekt av FN, og HAR vært påpekt av FN i mange år allerede, det er at man står aller svakest stilt dersom man tilhører en etnisk minoritet i Norge, enten det gjelder å være flyktning/asylsøker fra muslimske land, same, sigøyner eller romani, OG i tillegg har en eller flere funksjonsnedsettelser av enten fysisk eller mental/kognitiv art. Jeg syns også slike ting hører sammen.
Brytes menneskerettighetene og folk ikke har status som likeverdige, og ses på som likeverdige, så er det også greit å kalle sånt noe ved sitt rette navn. Fremmedfrykt gjelder ikke bare frykt for folk fra andre land, for har man fordommer på ett område, har man det gjerne også på andre områder. Jeg syns man ofte er litt for lite flinke til å samle dette som en felles utfordring og kampsak. Å kjempe mot all slags fascisme. Og så kunne det være greit å kunne kalle en spade for en spade, også. Man har blitt altfor redd for å begå «hitling«, syns jeg kanskje. Fascisme er fascisme, enten det måtte gjelde frykt for flyktninger, eller frykt for all mulig annen slags annerledeshet.
Her en kronikk om dette, Annerledeslandet liker ikke annerledeshet av Dag Øistein Endsjø, som jeg fant å måtte ta vare og gjemme på, for jeg syntes det var så godt skrevet, selv om min egen minoritet, autistiske mennesker, ikke var nevnte… noe jeg faktisk påpekte i en email overfor forfatteren, også, noen ganger faller jeg for den fristelse å liksom «måtte» påpeke slike ting… Jeg får vel håpe det tilgis meg akkurat det…
For noen år siden ble jeg beskyldt, av en, som best vet hvem han eller hun er, for å ikle meg offerrolle. Og jeg steilet, for var jeg ikke offer, da, liksom, sånn som de aller fleste med en eller annen form for annerledeshet (synlig eller usynlig) er? Og ville jeg at andre skulle synes synd på meg?
Jeg har jo asperger syndrom, og er altså autistisk strukturert i topplokket, i tillegg har jeg generalisert angst som jeg ikke blir kvitt, og kronisk fysisk sykdom som trigges av fysisk og psykisk stress. Det er ikke noe jeg kan få gjort noe med, men er jeg liksom da automatisk noen som spiller offer, for å få andres sympati? Og ja, jeg kan se at noen kanskje ville tro det, men konsekvensene av selve autismen (før angsten, og før særlig merkbar og alvorlig grad av fysisk sykdom oppsto hos meg) har da vitterlig vært tydelige nok, for meg selv, i hvert fall.
Og jeg kan ikke garantere, overfor noen, at det ikke har hendt jeg har føltes litt synd på meg selv. Det har jeg nok ganske så sikkert, jeg vet faktisk at det har vært tilfelle.
Å føle seg utenfor (og engstelig) fra barnehage til voksen-stadiet (et stadium som jeg er litt usikker på om jeg noensinne har nådd, egentlig). Er det dermed synd på meg? NEI, det steiler jeg også imot, for jeg er først og fremst et autistisk individ, og det gjør meg ikke automatisk til noe som helst offer, jeg foretrekker nok heller å se det som at ting er sånn som tingene er, bare, på godt og vondt. Og jeg trenger virkelig ikke å bli syntes synd på.
Her en sang som også omtaler dette med å bli syntes synd på, som noe man egentlig ikke trenger, det man trenger er derimot tilretteleggingsstrategier for å kunne leve så bra som mulig, og med så høy livskvalitet som mulig:
‘Through My Eyes’ – Lyrics
See the world through my eyes
It changes shape and it changes size
It's not quite the world you see
If you could find a way to look around inside my mind
Maybe you would understand me
-Chorus-
I'm not blind, but I can't always see
I'm not deaf, but things can sound strange to me
I'm not trapped, but it's hard to feel free
Imagine what it's like to be me
Imagine what it's like to be me
It's hard for me to try to think things through or talk like you
Everything can be a blur sometimes
But if you walk along beside me, hold my hand and guide me
Together any mountain we can climb
(Repeat Chorus)
I'm dreaming of my future and it's brighter than you know
I'll get there on a different road when I am ready to go
I don't need pity, I don't need tears
I just need someone to help me understand my fears
Tell me you believe in me, let me know that i'm OK
Help me feel safe in the world, and I will find my way
(Repeat Chorus)
Imagine what it's like
Imagine seeing the world Through My Eyes
Lyrics: Valerie Foley
Music: Fiona Johnson
Video: Phil "Putnam" Spencer
Dagliglivet i en verden bygget for nevrotypiske folk kan være som å vandre gjennom et minefelt. Det er en mengde sosiale regler vi ikke forstår, og enorme konsekvenser påføres oss for å bryte dem» (oversettelse av Thomas Owren, vernepleier)
I tråd med det sitatet fra Ari Ne’eman; Her noen høyst sannsynlige konsekvenser her til lands av å være autistisk: Uavhengig, nesten, av hvilken diagnose: Utenforskap, med alt hva det innebærer. Fysisk og psykisk slitasje av å være i et samfunn som er tilrettelagt, så og si utelukkende, for nevrotypikere. Sannsynligvis også her i Norge noe kortere livslengde. Ca. mellom 80-90 % av voksne med ASD befinner seg utenfor arbeidslivet (NB: statistikk på dette området er notorisk upålitelig). Det finnes langt flere konsekvenser; ca. 60% mennesker m. ASD oppgir selve å ha blitt mobbet på skolen. Det reelle tallet på mobbeofre som befinner seg på autismespekteret kan allikevel være høyere enn som så, anslår dr. polit og professor emeritus ved høgskolen i Lillehammer, Nils kaland.
For autistiske utviklingshemmede og også for andre med ASD: å være institusjonalisert, og være dette med livsvilkår som om man er i fengsel. Her en sang (rap) om det med å føle seg fengslet (med såkalt høytfungerende autisme, noen av oss som er såkalt høytfungerende kan også befinne seg på livsvilkår som i fengsel, dette vil da som regel gå innunder å bo i bofellesskap, eller være under tvangstiltak i psykiatrien).
Tvangstiltak i psykiatrien er da også noe FN sin menneskerettighetskomité har kritisert Norge for i en årrekke, under skiftende regjeringer. Spesifikt rundt det med å ha gode nok kontrollrutiner og rapportering av/rundt tvangsbruk/tiltak.
Politikk under skiftende regjeringer i Norge og nå:
Ei studentvenninne av min eks og meg, hun vendte seg en gang til min eks, HR, og sa på stoisk vis: Ja, så satt vi der med posten i skjeggkassa, igjen, da, HR… Og HR, han fortalte ei historie, en gang, om onkelen sin som gutt, som hadde sett ei ku kalve, han kom da opprømt og beinløpende inn i huset, og proklamerte at «kvit var han svart, og framme var han bak»
Som jeg nå kom til å tenke på, når jeg nå også skulle skrive noen tanker om regjeringa, mediebildet, og måten våre tenketanker her til lands, med god hjelp av resten av elite-Norge og media ser ut til å greie å skru tankegangen vår til å bli temmelig bakvendt. Virkeligheten, derimot, den befinner seg ikke i bakvendtland. Selv har jeg som ufør fått merke de ostehøvelkutta, og det selv om jeg personlig ikke sitter så hardt i det som mange andre på uføretrygd, sosialtrygd, AAP, ledighetstrygd eller andre trygdeordninger, sånne som pleiepenger, omsorgspenger m. mer. I mediebildet ser man allikevel nokså lite av omtanke for den 15 % av befolkningen både her og i utlandet, som har en funksjonshemming, syns jeg.
Definisjonen av funksjonshemming er gapet mellom en funksjonsnedsettelse (skade, sykdom, lyte) og samfunnets evne til å tilrettelegge.
Noen former for tilrettelegginger, de er det enkelt å få til, man trenger bare å se for seg hva som trenges, og faktisk ta det med i betraktningen når man utformer infrastruktur (bygninger, arkitektur, veier, kollektive løsninger m. mer). Med andre ord sørge for universell utforming for å
-Planlegge produkter, omgivelser, programmer og tjenester slik at de kan brukes av så mange mennesker som mulig på en likeverdig måte.
For meg og andre med ASD, så er ikke alt så enkelt å utforme på universelt vis, men noe er det, det trenges bare en litt annerledes form for tenkning, og faktisk å HA omsorg og genuin medfølelse, og anerkjenne og akseptere at vi faktisk trenger tilrettelegging på så og si alle livets områder. Dette er et svært stort og omfattende område, her litt om det ved asperger syndrom i skolen . Og her om tiltak og tilrettelegging på autismeforeningen.no, og kanskje særlig dette her, som sånn i hvert fall jeg ser det nok også fungerer for autistiske mennesker i andre livsfaser enn akkurat bare i skoleverket/barndom, ungdomstid og tidlig voksentid. Og her også noe essensielt, ofte kan dette dreie seg om å omstille seg eller gjøre noe på en noe annerledes måte, og det kan som sådan ikke nødvendigvis koste det døyt mer i rene penge-ressurser. Men kan derimot fordre både kunnskap og kompetansebygging. Noen former for «behandling» av autisme er regnet som kontroversiell (ABA/EIBI), og jeg har skrevet noen blogginnlegg om det, også, blant annet dette.
Hovedgrunnen til at dette regnes som kontroversielt og gjenstand for debatt, er ikke at «ABA/EIBI-behandlingen» ikke kan virke, for det kan den (i hvert fall tilsynelatende), men at den, eller deler av den, i likhet med eksempelvis «terapi mot homoseksualitet» kan virke på en gal og skadelig måte.
Kompetansebygging på autismefeltet må nødvendigvis være på individuelt nivå.
Selv er jeg langt i fra noe perfekt menneske, enkelte ganger kan jeg kanskje bli litt sur og gretten fordi jeg mener å ha forklart meg godt nok, tidligere, hvordan det er best for meg å ha ting tilrettelagt. Og så kan jeg få det vondt selv i ettertid fordi jeg kanskje har vært noe krass...andre ganger glemmer jeg meg kanskje, og forutsetter at andre er tankelesere, noe jo ingen av oss er...men da trøster jeg med at mora mi sa en gang, at "en lyt værra som en er, når en itte vart som en sku."Atter andre ganger igjen kan jeg bli urimelig eller rettmessig sur på meg selv, og ønske at noen kunne overta topplokket og kroppen min for ei lita stund, så jeg kan få hvile.
Ikke alt er det mulig (eller rimelig å forvente) å få til, men for meg, i hvert fall, så synes det å mangle også fra tid til annen å skorte en del på viljen! Og jeg merker følgene av det daglig, det er visst ikke enkelt å omstille seg til mine behov i hverdagen, det ser jeg jo og har så absolutt fått med meg. Så da regner jeg med at det heller ikke er enkelt for andre med autismeutfordringer å rent faktisk få dekket de behov man har for å kunne ha en ålreit livskvalitet. Og jeg synes jo også, det, at media burde bruke like mye spalteplass på HELE befolkningen, noe jeg ikke tror at media gjør pr i dag, i hvert fall ikke slik jeg har oppfattet det. Og jeg merker et u-utalt krav (som regel, men av og til tar noen bladet fra munnen og sier det så og si rett ut) om å holde kjeft, sitte så stille som mulig i båten, og aller, aller helst være dønn usynlig. Her et blogginnlegg av Helene i Aspergerinformator, om det å være kameleon (eller usynlig), og her i forskning.no, om de mulige konsekvensene av å være så god en «skuespiller».
Jeg er lei av at media og debatt-Norge (les: elite-Norge) fremstiller det en del sånn at personer som er på trygdeordninger er en homogen gruppe mennesker. Men det er vi altså IKKE, en homogen gruppe, vi 15% av befolkningen som tilhører verdens eldste, fattigste og desidert største minoritet; mennesker med funksjonsnedsettelser.Og hva ASD (autismespektertilstander) angår, så er vi i hvert fall ingen homogen gruppe, det er større forskjeller oss i mellom, uavhengig av diagnose, og også innenfor hver diagnose, enn i resten av befolkningen. Man kan høyst sannsynligvis skrive en fagbok om hver enkelt en av oss.
Her også noen tanker rundt det med hvilken modell man går ut i fra og styrer etter politisk, hva mennesker med funksjonsnedsettelser angår, og der har FN kritisert Norge i en årrekke, hva angår å gå fra en medisinsk modell, over på en sosial modell, at den overgangen går for tregt. Der har man imidlertid fra norsk politisk hold, under skiftende regjeringer, påstått seg en forskjell i hvordan man tolker de europeiske menneskerettighetserklæringene og man har fått lov til å feie dette under teppet, med det nokså intetsigende svaret, uten særlig mer debatt. Jeg syns at dette både er dårlig gjort, og ikke rent lite arrogant og «bedrevitende» fra politisk hold.
Her et blogginnlegg skrevet tidligere av meg, om akkurat det med FN sin kritikk av Norges brudd på menneskerettighetene, og der våre politikere feier dette så lettvint som mulig unna, med å påstå at dette er et tolkningsspørsmål…
Artikkel 53 i EMK
Det er også et spørsmål, syns jeg, rundt lovligheten av dette å feie FN sin kritikk av Norge, på menneskerettighetsplanet, vekk med at dette er et tolkningsspørsmål, i det man har i norsk lov tatt inn en av artiklene fra EMK, rundt akkurat dette med tolkning:
Art 53. Sikring av eksisterende menneskerettigheter. Intet i denne konvensjon skal bli tolket slik at det begrenser eller fraviker noen av de menneskerettigheter og grunnleggende friheter som måtte være sikret ved noen høy Kontraherende Parts lover eller ved noen andre avtaler den er part i. -Tatt herfra, fra lovdata
Her også Amythest Schaber i ask an autistic, om det med hvordan man kan bli møtt, hvis man er autistisk, om det er synlig, eller usynlig, og man i en del situasjoner, kanskje hele livet forut for diagnose, har gått for å være nevrotypisk (allistisk eller såkalt «normal»).
Og grenser, de kan allikevel være til for å overvinnes, her en landeplage om dette fra for over 40 år siden, tror jeg det må ha blitt:
Heilt innåt skogen står ein skigard, mosegrodd og grå. Han er heilt nedfalls og søkk isaman, men som eit minnesmerke her han står. Ein gong var dette eit viktig stengsel, som verna åkeren mot krøterfot.
Ein skigard kan’kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig.
Ein gamal skigard som står og vitnar om ei svunnen tid. Det er ei soge om gamal storleik, kamp mot naturen, kamp som er forbi. Nå vert det kjempa på andre fronter, men mye skigarder det har me lell
Ein skigard kan’kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig.
Kva er ein skigard? Ein skigard er så mange rare ting: Ei rad med stokkar, sett som eit gjerde, eller eit stengsel i ditt eige sinn. Ein gamal fordom, eit raseskille, hat og misunning, eller aversjon.
Ein skigard kan’kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig.
Kvar du så snur deg, det er ein skigard mellom før og nå. Ein skigard er som ei landegrense, ein skigard er eit stengel for de få. Eit hat i hjarta, eit klasseskille, eit sjalusi, ein uvisshet, ein krig.
Ein skigard kan’kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig.
Har du ein skigard? Å jau du har nok ein for alle har ein ting ein gjerne vil stengje ute, ein ting ein ikkje syna vil einkvar. Men desse stengsler treng ikkje vara, Ein skigard kan du kliva om du vil.
Ein skigard kan’kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig.
I 1967, noen få måneder før jeg ble født, trådte folketrygden, en statlig forsikringsordning, i kraft. Nærmere bestemt 1. jan. 1967.
Ca et halvår senere så jeg dagens lys. Senere har det hendt jeg har skreket en del, også, noen ganger på innsiden, andre ganger i form av dørslamring og høy innestemme. Mine foreldre oppdaget nokså tidlig at jeg hadde visst et temperament. Far kalte meg frøken Snurpisus. Om dette sinnet mitt strengt tatt er verre eller bedre enn andre vites ikke. Men jeg har også tidvis fått høre at jeg kan være svært så tålmodig. Og jeg ble nokså tidlig klar over verdien av å smile, selv om det på innsiden min ikke alltid føltes som jeg hadde noen verdens grunn til å gjøre nettopp det, smile.
Kanskje har virkelig Eminem (han har selv oppgitt å ha asperger syndrom, siden 2013) et poeng i det å være født forbannet med forbannelsen til å bare kunne banne, selv om jeg personlig tror jeg faktisk har et lyst sinn, og har hatt det hele tiden, og at jeg tidvis ennå ser optimistisk på tilværelsen.
Jeg bekymret meg allikevel svært tidlig over fremtida, og kan ikke huske annet enn at jeg faktisk gruet meg til å bli ordentlig voksen, og måtte klare meg selv. Noe jeg i ettertid har sett, til fulle, at ikke var ubegrunnet. Det tok allikevel 35 år fra jeg ble født, til jeg ble bedømt til å ha asperger syndrom, angst, og befinne meg, altså, på autismespekteret. Og etter hvert også bedømt til å bli inkludert i NAV sine statistikker over unge uføre.
Her om hvem som er unge uføre, der det hele tiden før, og siden jeg selv fikk uføretrygd, har skjedd en ytterligere innstramming i kriteriene til ung ufør, sånn at nå er det nåløyet blitt kjempetrangt og svært så smått.
Og her Elisabeth Thoresen i AAP-aksjonen om noe som jeg også har merket meg, og som ingen politikere ønsker å gi svar på, heller, virker det som, så og si uavhengig, tror jeg, av hvilket parti vedkommende tilhører. Nemlig det at dette er litt av en loddtrekning, det om hvem som havner innafor og utafor beregning, minst, etter ung ufør paragrafen i folketrygden.
Og tro meg, jeg har virkelig forsøkt mye hva angår å faktisk få svar fra diverse politikere på stortinget, men har mislyktes miserabelt med å få noen former for logiske svar derfra.
Selv vet jeg fremdeles ikke hvordan jeg kunne unngått å bli del av uførestatistikken, men våre politikere er vel sannsynligvis av den formening, ideologisk sett, at folk kan bli funksjonsfriske av ren og skjær vilje…?… Jeg beklager (tja, egentlig ikke så veldig) å komme med litt objektive fakta i den sammenheng: autisme, eksempelvis, er medfødt, og eksisterer fra fødsel til grav! Jeg har også skrevet litt om angst i den sammenheng, man kan fint sammenlikne angst hvis man er på autismespekteret, tror jeg, med å sitte i rullestol og mangle rullestolheis eller rampe på ei trapp man må sette utfor. Krigen i huet
Her hva en professor i sosialpolitikk, Rolf Rønning, har skrevet om velferdsstaten.
Og jeg visste ikke, og mine foreldre visste heller ikke, at det var noe som helst spesielt med meg. Folk er jo forskjellige, noen kan ha mer øyeblikks-sinne i seg enn andre. Og det å være distré hører visst slekta mi til. Mor har imidlertid også sagt jeg var lett å ha med å gjøre, rent bortsett, kanskje, fra en iboende stahet. Og vansker med å rydde rommet mitt av eget initiativ, til tross for at jeg ikke var lat ellers. (se eksekutive funksjoner v/autisme). Og hadde jeg satt meg noe fore, så nyttet det ikke å tilby verken gull eller grønne skoger, man fikk meg allikevel ikke til å skifte mening. Med andre ord; jeg lot meg ikke kjøpe. Her et blogginnlegg i sammenheng med arvelige komponenter, av en far til et autistisk barn: https://backfromnature.blogspot.com/2015/03/i-gave-my-child-autism.html
På barneskolen bemerket PP-tjenesten bare at jeg hadde litt dårlig kroppsmotorikk. Og jeg vet det ikke var fordi jeg var inaktiv, for jeg både klatret i trær, gjennom hekken hjemme, og svingte meg daglig mange ganger på rad i trappestansen og laget merker i taket. Vel, nok om meg.
Her litt om trygdevesenets historikk, og det kan være verdt å minne om at folketrygden er en tvungen statlig forsikringsordning.
Sånn at når staten gjør innskrenkninger i eiendomsretten til denne, så bør dette, med all mulig respekt, skje i lovlige former. Og man kan stille SVÆRE spørsmålstegn om det lenger er tilfelle, med NAV-bruken av overstyrende rådgivende leger som aldri engang har møtt pasienten, ut i fra oversendte papirer som ikke alltid inneholder alle relevante opplysninger, i det noen av papirene kan ha blitt borte i NAV-systemet, eller av andre grunner ikke blitt oversendte. Man kan også spørre seg om hvor lojaliteten befinner seg hos disse rådgivende legene og spesialistene (ROL), tillegges den pasienten, eller tilhører den NAV? Man har faktisk uttalt seg om dette, også, fra NAV sin side, der har NAV for lengst innrømmet, og forsvart, at den lojaliteten skal være hos NAV. Pasientlojalitet til salgs? – Debatt og kronikk – Dagens Medisin Som jeg ikke kan skjønne annet enn at representerer et legeetisk problem, for lojaliteten bør jo ligge hos pasienten, og representere pasientens beste. Jeg er ikke alene om å tenke dette.
Samme Åsholt skal imidlertid ha uttalt til NRK at det var irrelevant hva NAVs rådgivende overleger var spesialister i. Ett poeng i reportasjen, er hvordan NAV-legenes påkrevde lojalitet til NAV, som er nedfelt i retningslinjer fra Trygdemedisinsk Forening, harmonerer med den såkalte legeeden. En tidligere NAV-lege uttaler seg om dette i reportasjen og mener at lojaliteten bryter med denne legeeden. Og at det var derfor legen sluttet i NAV-systemet.
Selv ville jeg aldri trodd at så mye ondskap og likegyldighet finnes under overflaten i Norge, på flere arenaer, hvorav alle vi blir kritisert jevnlig for, av FN, særlig hva flyktningpolitikk angår , og hvordan vi behandler mennesker med funksjonsnedsettelser, også, i Norge. Jeg vet den er der, menneskekulden.
I fredstid, endog! Og med våre ressurser og vår rikdom.
Her Israel versus Palestina, i en sang som ble forbudt å spille på Israelsk militær radio i 2012, link under om dette. Og med et godt budskap i seg, om kjærlighet som vane, fremfor ondskap og likegyldighet, som igjen fører til mer ondskap. Men slik kan det også være med kjærligheten; vond og øm. Kjærlighet kan også bli en vane, og denne gang en god en! ❤ Her underskriftskampanje for å gi Mustafa Hasan (18) varig opphold i Norge.
Hvem har definisjonsmakta, og hvorfor, er et spørsmål jeg stiller meg, og dere, hva angående kronikken jeg nå deler! Hvordan det ville vært å aldri kunne uttrykt seg, se det har jeg svært vanskelig for å forestille meg. Tenk om noen bestemte at nettopp språket DITT, det eneste du kunne benytte, IKKE var fullverdig? Vel, noen ønsker visst å kunne bestemme akkurat det.
De rundt 7500 barna i Norge som er avhengige av ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon) må få en lovfestet rett til å få sitt språk anerkjent som nettopp et språk. Da er det nedslående at Kulturdepartementet avviser dette fordi de mener at det ikke er et fullverdig språk.
Min egen gruppe mennesker, autistiske mennesker, har litt sånn diverse i inntekt, jeg er selv uføretrygdet som ung ufør, og har, fordi jeg fikk uføretrygd beregnet FØR nåværende regjering inntrådte, en inntekt på 3,5 G, som i 2019 utgjorde en bruttolønn før skatt på 303 840,-
Jeg har asperger syndrom = autisme, som er medfødt. Pluss angst, som ikke er medfødt, pluss polykondritt (hovedsakelig i luftveiene), artritt og høyt blodtrykk. Polykondritt er en sjelden sykdom som rammer ca. 11 mennesker (nye tilfeller) årlig i Norge. Den kan sette seg hvor som helst i kroppen hvor det finnes brusk, og kan av en eller annen ukjent grunn også påvirke hjerte-kar-systemet, og gi komplikasjoner der. Selv har jeg hatt hjerteinfarkt og perikarditt. Perikarditten antas å ha kommet av polykondritten. Tvilsomt om hjerteinfarktet kom av polykondritten, tror jeg. Hjerte-kar-sykdommer ligger i slekta mi, både broren min og faren min døde av hjerteinfarkt. Broren min som 41-åring, og faren min som 74-åring. Sykdommen polykondritt akkompagneres ofte av andre sykdommer, derav artritt, som jeg har. Nylig hadde jeg skleritt, som ble behandlet med kortison øyedråper.
Uføretrygd har jeg på grunnlag av kombinasjonen generalisert angstlidelse + asperger.
Ung ufør gis til mennesker som har en alvorlig sykdom/skade/lyte, og er en beregningsmodell for mennesker som før de er fylt 26, altså har en alvorlig funksjonsnedsettelse eller flere, som reduserer arbeidsevnen med minst 50%. Nå, etter at nåværende regjering har hatt makta siden 2013, befinner den inntekten for unge uføre seg under fattigdomsgrensa. Ung ufør er nå (minste ytelse) 2,66 ganger G (grunnbeløpet i folketrygden) for gifte/samboere, og 2,91 x G (minste ytelse) for enslige. Men regjeringa lever visst godt med å la folk som før fylte 26 har fått en alvorlig skade/lyte/sykdom, leve godt under fattigdomsgrensa… av en eller annen grunn… ?
Så misunnelige folk synes å være hva inntekten til uføretrygdede angår, så tror jeg kanskje det må være fordi de ikke vet at dette plasserer svært mange her til lands, under fattigdomsgrensa for Norge. Eller tror det er så gjevt å ha en sykdom/skade/lyte. Her litt om utbrenthet ved asperger/autisme:
Å ha autisme, alene, er så visst ingen piknik i seg selv, fordi det disponerer for så mange typer psykiske tilleggslidelser. Og fordi det medfører mye, mye stress. Som hoper seg opp over tid, fordi det finnes ingen hvile fra å være født som man er! Som har gjort meg engasjert i hvordan folk har det, fordi de er fødte akkurat sånne som de er, og hva konsekvensene av det kan bli, deriblant utenforskap og fattigdom.
Fattigdom i verden, også i Norge, kan la seg enkelt uttrykke slik: Verst stillet økonomisk er man alltid med en funksjonsnedsettelse. En del bedre stillet økonomisk er allistiske/nevrotypiske (normale) barn/kvinner. Best stillet økonomisk, statistisk sett, er man hvis man er født funksjonsfrisk mann. Dertil kommer faktorer som flaks/uflaks, forfølgelse på grunn av politisk syn/religiøs tilhørighet/hudfarge eller på annet vis, borgerkriger og andre kriger, styresett, naturkatastrofer, økonomi i landene og eventuelt andre faktorer.
Poenget mitt er at misunnelse uansett antakeligvis er en så utrolig unyttig egenskap eller følelse, men kan i politikeres hender fint utnyttes til splitt og hersk. Som i grunnen ikke fører noe steds hen, annet enn å beholde makta, kanskje. Her litt om det med misunnelse, i en kronikk i radikal portal.no: https://radikalportal.no/2014/03/01/hvorfor-vi-misunner-de-ufore/
Det er mange som må leve med stigmaet det er å være arbeidsufør i dagens Norge. Evig eies kun et dårlig rykte?…?!? (av Henning Kvitnes, youtube)
Selv var jeg for øvrig utsatt, en gang, for ei twitrer, som så ut til å ønske seg asperger, som hun heller ikke ville være med på var autisme, av en eller annen grunn. Hun lot seg ikke overbevise om sin uvitenhet ved at jeg ga henne objektive offisielle kilder (Autismeforeningen i Norge, og Norsk Helseinformatikk AS Norge = NHl.no). Får meg til å minnes og tenke på denne (bare bytt ut ordet common med autistic i teksten)
* Se nederst, om tenkemåten min mens jeg skrev dette innlegget (inspirasjonen min).
Jeg er selv ingen anarkist, skjønt selve tanken er allikevel ikke så veldig fjern, fra det, og fram til rettssamfunn som fungerer sånn noenlunde. Utførelsen har det derimot vist seg å være kjempestore vansker med (århundrenes underdrivelse, tror jeg nok kanskje). Selv om oppskriften kanskje kan synes relativt enkel.
Oppskriften
Man begynner da med helt blanke ark, full frihet for alle mennesker. Deretter tilfører man begrensningene i den friheten, ettersom man ser at det er fornuftig, logisk, rimelig og rettferdig å innskrenke friheten til den enkelte.
Grunnet at et menneske eller grupper av mennesker begrenser friheten til andre mennesker med kriger, vold, overgrep, tortur, utnyttelse, forfølgelse, trakassering og liknende, og for å forhindre, altså, og eventuelt straffe dette.
Gjør man det på riktig måte, kommer man forhåpentligvis fram til et noenlunde fornuftig og for de aller fleste rettferdig og rimelig resultat. Veien fram dit kan være nokså brokete og vanskelig, dessverre.
Og er man uenige om hva som er rettferdig, noe man gjerne er, det ser visst ut til å tilhøre den menneskelige natur, tilføyer man samtidig, forhåpentligvis, et demokrati, som jeg tror er den politiske styringsformen i så og si ethvert samfunn som har fungert best så langt. Ikke perfekt det heller, men alle de andre måtene har visst vist seg å være betydelig verre, så langt, så vidt jeg kan skjønne og med mine egne, samt eventuelt andres, erfarings og referansepunkter.
Og friheten, den har man allikevel alltid i sine egne tanker og følelser, i enerom for seg selv. Sånn sett beholder man alltid den fulle friheten sin, så lenge man velger å holde tanker og følelser helt for seg selv.
Noe som kan være vanskelig for de aller fleste mennesker, sånn at ofte kan det da være rimelig, fornuftig og rettferdig å ha noen bestemmelser der også. Og gjerne da med utgangspunkt i hvordan man selv ønsker at andre skal være overfor en selv, men med det forbehold at vi alle er litt forskjellige hverandre. ❤
Ytringsfrihet bør finne sted., sier grunnloven i Norge, i §100, og om organiseringsfrihet, i §101. Hele grunnloven her. Noen få begrensninger i ytringsfrihet og organisasjonsfrihet finnes det allikevel også der, eksempelvis rasismeparagrafen, §185, og §186 om diskriminering i den norske straffeloven, se også gjerne hele straffeloven her.
Her litt fra autismeverdenen, om ting jeg selv og andre autistiske ofte ønsker at andre unngår å si, dersom man ønsker å komme overens med oss. Jeg tviler imidlertid sterkt på om det lønner seg, eller er rimelig og rettferdig, å kunne kreve at andre holder seg til dette, men man kan alltids ønske seg det, da. ❤
Og for øvrig kan det alltid lønne seg, ikke bare for autistiske mennesker, men kanskje for de aller fleste, å være så god venn med seg selv som man får til! ❤
«Det vanskeligste» av Hans Børli
Det vanskeligste er
å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv
og bære over når
det lukter sure strømper
av din sjel.
Men prøv med det gode! Husk
du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner
i øynene dine.
Hver morgen
skal speilet hviske til deg der du står
innsydd i ditt eget skrukne skinn
og med såpe rundt øreknutene.
– Dette er Du, Du, Du …
Men prøv
med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje:
– Det går nok bra, kamerat.
Det går nok bra …
For mye av hatet og kulden i verden
kommer av menneskets
tærende selvhat.
Og historisk sett har det altså kostet blod, svette, tårer og mange menneskeliv gjennom verdenshistoriens gang å komme fram til brukbare styresett, verden over. Og det koster fremdeles menneskelige lidelser, smerter og dødsfall, selv i demokratiske samfunn. Her fra musikalen «Les miserables», som bygger på et litterært verk av Victor Hugo, og som omhandler den franske revolusjon:
Her litt minner, i form av 2 sanger, fra tidsperioden den kalde krigen (mellom stormaktene USA og Sovjetunionen, hovedsakelig, og styrket via Atlanterhavspakten: NATO). Ikke uten motstand, som fremdeles eksisterer på politisk plan. Se gjerne her, her og her.
Og har skrevet litt om det her: Våpenet. Jeg har allikevel tro på å ha et sterkt nasjonalt militært forsvar. Og gjerne forsvarsallianser, også, med andre nasjoner som også har sterke militære forsvar.
* Inspirasjonen til å skrive dette innlegget mitt her, på den måten jeg har skrevet det, kommer forresten fra denne youtubevideoen her:
Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den
-Askeladden.
Så i dag tenker jeg og føler på noen ord, tanker og sinnsstemninger fra fortid og nåtid. Og fører dem i penn, her. ❤
Noen ord til trøst, kanskje og forhåpentligvis, til mennesker som det har blitt begått urett imot, her til lands, enten urettferdigheten må ha vært begått av UNE, UDI, rettsvesenet, kommunehelsetjeneste, helsevesenet for øvrig, samt NAV og/eller andre.
På så mange slags vis, så er NAV-skandalen en av de aller, aller største skandaler i Norges rettshistorie. Ikke bare har man brutt en kardinalregel siden vikingetiden, at loven skal være lik for Tor og Loke (litt om lov og rett i vikingtid her: https://avaldsnes.info/viking/samfunnet/), men man har i tillegg domstolene som ikke stiller spørsmålstegn ved rettsanvendelsen til NAV. Man kunne brukt trygdelovens bestemmelser om bøter, istedenfor bedrageribestemmelsene i straffeloven, blant annet.
Pluss at dette altså ikke dreide seg om noen forbrytelser i det hele tatt, som vi nå de aller fleste av oss vet (antar jeg) og så har man dertil vist en forkastelig, syns jeg, grunnholdning i NAV og til dels, i hvert fall, i rettsvesenet, har jeg oppfattet det som: Den forutinntatthet at alle som benytter NAV, hvorav svært mange har funksjonsnedsettelser (skader, lyter, sykdommer), er svindlere til det motsatte er bevist innenfor rimelig grad av tvil.
Men her en annen tanke:
I Nav-skandalen har man ergo brutt med strafferettspleien slik den er tenkt å være, over hele den vestlige verden, at enhver er uskyldig til det motsatte er bevist innenfor rimelig grad av tvil! Hva måtte angå fattige (og rike også, for den del).
Her også et eget blogginnlegg, om det med frihet og begrensninger:
Selv kommer jeg ikke fra noen fattig familie eller slekt, jeg har heller aldri regnet meg som fattig, selv om jeg har uføretrygd som ung ufør, og dermed heller ikke er spesielt rik.
Men jeg har vokst opp med, blant annet, den grunnholdning at man ikke skal skue hunden på hårene. Min far, som var bonde, sa at det spiller ingen rolle hvor mye jord man har, det viktige er at man forsøker å drive jorda så godt som mulig!
Og så vidt jeg kan skjønne; det gjelder selv om forsøkene ikke fører fram dit man måtte ønske seg. Grunnet vær, vind og andre omstendigheter.
Og det er jo ikke så svimlende langt, da, fra den tankegangen og grunnholdningen til min far der, til Einar Gerhardsens:
Sønnen min, broren min, og faren min er dessverre alle tre døde, i nokså «feil» tidsrekkefølge.
Om å tape og vinne
Min bror, han sa til meg, da han fikk vite at jeg hadde asperger syndrom/autisme, at
Husk det, Hanne-Kari, at av hundretusenvis av sædceller som crawlet seg oppover, var det bare DU som vant!
Og jeg vil aldri glemme hjertevarmen i stemmen hans da han sa det. ❤
En annen grunnholdning
En annen grunnholdning som jeg priser er denne, og det synet bryter NAV dessverre med både titt og ofte (kommunehelsetjeneste og helsevesen også, fra tid til annen, samt UDI, UNE m. fler):
Fotnote: Kunne kanskje vært interessant å vite hva Einar Gerhardsen hadde ment, på direkten og med bare sekunders tenketid, om uttrykk sånne som arbeidende kapital, trygdeeksport, bærekraftig utvikling, robusthet og biomasse, eksempelvis?
Noen ganger skjønner jeg i hvert fall at det er lite jeg skjønner, og ønsker, derfor, å forstå mer. Kanskje fordi jeg har kombinasjonen generalisert angstlidelse (bekymringsangst og sosialangst), asperger syndrom, og polykondritt.. Her om polykondritt:
Men det med reumatiske/autoimmune sykdommer, det tror jeg kanskje ikke man bør google for mye, det tror jeg man kanskje aller helst skal overlate til dyktige leger på rikshospitalnivå eller der omkring å både skjønne, og diagnostisere, og av og til må behandling også foregå på eller via et høyt spesialisert sykehus.
Og noen ganger, så tror jeg kanskje, muligens, jeg skjønner hvorfor folk er så skeptisk anlagte hva sykdommer og funksjonshemminger angår, og mistenksomme, kanskje til og med, også. Og til og med misunnelige, utrolig nok.
For ingen liker vel å bli syk, skadet, eller altså å ha en funksjonsnedsettelse. Så da liker en heller ikke å bli minnet om at det finnes funksjonsnedsettelser?
Fra de mistankene og misunnelsene overfor verdensbefolkningens desidert største minoritet (mennesker med funksjonsnedsettelser, som utgjør ca. 15 % av verdensbefolkningen), så kan veien være svært kort til å favne og hylle sosialdarwinisme, her en definisjon av det: https://snl.no/sosialdarwinisme
For ei uke sida ble jeg av øyelegen min diagnostisert med skleritt, som en av komplikasjonene man kan få, ved polykondritt. Så jeg har intens hodepine og smerter i høyre øye og høyre side av huet mitt, nå for tida. I tillegg til noen andre vanlige plager jeg har. Jeg har ikke så mye smerter akkurat nå, i skrivende stund, heldigvis, for jeg har tatt paracet, som heldigvis nå har begynt å virke. Og bruker kortison øyedråper, som jeg fikk resept på, av øyelegen.
Og er man syk, har en skade eller lyte, så kan jobben ens nok bestå i å nettopp å holde ut, rett og slett, med den sykdommen, skaden eller lyten man har, og/eller å få behandling for den, hvis den finnes og er tilgjengelig.
Det er imidlertid en relativt dårlig betalt jobb å holde ut , syns jeg nok kanskje, i så måte. For noen også en svært dårlig betalt jobb. For atter andre, ingen betaling overhodet. FN knytter fattigdom til funksjonsnedsettelser, så slik er det hele verden over, at man blir straffet både økonomisk og på andre slags vis, ved å inneha en funksjonsnedsettelse (sykdom, skade eller lyte). Her FN om det med sammenhengen mellom fattigdom og funksjonsnedsettelser:
Hva om man er født litt eller mye annerledes? Altså hvis man er født med, eller får etter hvert, en funksjonshemming, sykdom, skade eller lyte, er det da fremdeles rettferdig at man skal gå gjennom livet relativt fattig? Og hvorfor? Og jeg vet at det er sånn, og FN fremholder at det faktisk ER sånn, gjennomgående, verden over, at den aller største grunnen til utenforskap og til fattigdom, ER nettopp funksjonshemminger. Og slik er det også i Norge.
Best stillet økonomisk er man hvis man er født mann. Nest best dersom man er født kvinne, og/eller fremdeles er et barn. Aller verst stillet på den økonomiske skalaen er man så og si alltid hvis man er funksjonshemmet. Dernest finnes det tilleggsfaktorer som også påvirker hvor fattig eller rik man er, sånn som flaks, styresett, naturkatastrofer, etniske minoriteter, seksualitet, religion, hudfarge, politiske overbevisninger etc.
Og jeg tror 8-åringen som blir nevnt av Harald Eia i den NRK-serien har rett, og 12-åringen ikke, i hva som er strengt tatt rettferdig. 12-åringen har nok «bare» blitt fylt av fordommer, som i grunnen ikke er kritikkverdig i seg selv, for Albert Einstein har sagt, visstnok, at «sunn fornuft er summen av fordommer samlet i en alder av atten.»
Så ja, det er muligens fornuftig at det blir sånn, og kanskje også (men der finnes det jo et definitivt potensiale for politiske diskusjoner) bør være sånn, men NEI, rettferdig er det IKKE. ❤ Hilsen en aspie. Så tygg litt på den? Og så syns jeg kanskje at jeg må si bittelitt om det med konformitet og ukritisk respekt for autoriteter.
De aller fleste på stortinget er skjønt enige om at CRPD (menneskerettighetskonvensjonen til mennesker med funksjonsnedsettelser) i motsetning til eksempelvis kvinnekonvensjonen, IKKE fortjener plass i norsk lovverk (menneskerettsloven).
MEN: Det at mange (majoriteten) mener samme ting, er slett ikke det samme som at det man da mener, er rettferdig og bra. Selv om det altså er demokratisk, og jeg fremdeles er for demokrati. Fordi demokrati er det som hittil har vist seg å fungere best, tross alt, som politisk styringssystem. Så langt, frem til man finner fram til noe enda bedre, som tar hensyn til alle typer mennesker, selv minoritetene, innenfor befolkningen?
Og tror altså fremdeles 8-åringen har rett, i hva som er dønn og kompromissløst rettferdig. At likt fordelt = rettferdig. Og at ulikt fordelt = urettferdig. Jeg vil da kanskje tilføye, innenfor rimelighetens grenser, og at det altså burde være noenlunde likelig fordelt, innenfor rimelighetens grenser, med byrder og ressurser i blant oss.
Og jeg syns ikke man skal drive å kamuflere fornuftsgrunner og fordommer man eventuelt måtte ha, som rettferdighet! Jeg kan godt både erkjenne, og skjønne og akseptere, kanskje, til og med, hvorfor den verden vi holder til i, er urettferdig. Men jeg trenger ikke å like det! Eller hylle det, heller, for den del.
Og her, igjen, det diktet av en autist, om autisme, som er en av mine favoritter, selv om Gud og dermed religion, er med der. Jeg er ikke helt sikker på om det burde være det.
Og her fra en borgerlig konfirmasjon jeg var tilstede ved for ikke så mange årene siden:
Kjerringa mot strømmen av Andre Bjerke, for jeg føler at det er nok det territoriet jeg befinner meg på eller i nå, å skulle trosse tyngdekraften…
Vet du at det hender jeg misunner folk som har veldig synlige handikapp/begrensninger eller annerledeshet? Fordi at DA får man kanskje ikke høre sånt noe som at du fungerer jo så bra, jeg ville aldri trodd du var autistisk, at DU har asperger etc etc.
Skjønt gudene vet, det finnes høyst sannsynligvis der også sånne helt spesielle idioter gående i blant oss, som kanskje kan finne på å si til en blind at nå må du se til å kvitte deg med den staven, vi VET nok at du ser.?…
Og til ei eller en med CP at nå må du for pokker slutte å gå på så rar måte.. Og jeg utelukker slettes ikke at det også finnes folk som kunne finne på å si til noen som har downs, at det tullet må du slutte med å ha?
Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen. – Veikko Antero Koskenniemi
Og nei, selvsagt misunner jeg ikke dem med fullt synlige handikapp selve handikappet, hvem ville vel det, men altså det å kanskje slippe å forklare at slik og sånn, og se øynene til folk dette litt sånn bakover i bakhuet… 😛
Alf Prøysen samlet skillingsviser i noen år, i en spalte som het Gamle viser, i Allers (Magasinet for alle). En av dem var denne, ei vise bygget på en sann historie fra Stange i Hedmark.
Her en snutt om det med fordommer på youtube, og selvsagt (sukk) er heller ikke DER autisme med… men det er jo ikke så rart, fordi autisme er jo faktisk nokså usynlige greier, ofte. Selv om det kan også variere en del, hvor synlig det med autismen er.
I det siste har jeg sett en serie, sesong 1, av «The good doctor». Her en scene derfra:
Jeg ønsker meg ikke, fortrinnsvis, toleranse. Det er ikke på langt nær nok. Selv om det kanskje, men bare kanskje, ville forhindre den aller verste mobbingen og ekskluderingen av nevrodiverse fra skole, arbeidsliv og samfunnsliv. Kanskje.
Jeg ønsker meg aksept og tilrettelegging, blant annet. Og offentlig debatt om dette.
Det er det mange flere enn meg som gjør, ønsker seg aksept og tilrettelegging, og aller viktigst og høyest prioritert bør det nok være, ville jeg da synes, med tilrettelegging og aksept for barn, ungdommer og unge voksne som er nevrodiverse.
Noe av min naturlige tilbøyelighet er visst nettopp å være intens, omstendelig, tidvis nokså ensporet, også… så all kritikk jeg måtte motta i den sammenheng, er nok høyst sannsynligvis absolutt berettiget.
Klarer visst heller ikke nå å helt utelate autisme fra mine betraktninger, jeg vet jo at Donald Trump støtter organisasjonen Autism Speaks, en organisasjon jeg ikke støtter.
Det burde gi de aller fleste, kanskje, en oppvekker hva angår akkurat den organisasjonen, at dersom president Donald Trump støtter den, så må det jo være noe gæernt der etsteds? 😛 (selv kan jeg jo på oppfordring fortelle akkurat hva jeg personlig syns er gæernt med Autism Speaks, da, og deretter i så og si lik sammenheng gå inn på norske forhold). https://hannekarisblogg.net/2019/11/05/hvorfor-verden-gar-ad-undas/
Her imidlertid to opptak fra Trumps verden (tv2), som jeg syns var/er en nokså bra parodi, av Brad Pitt, der han etterlikner smittevernsekspert Anthony Fauci:
Vi er alle mennesker. Og vi er alle sårbare. Alt deler vi, og alt låner vi av hverandre. Derfor er det urettferdig å måle en grov urettferdighet opp mot andre grove urettferdigheter. Noen ville imidlertid ha det til at jeg hyller autisme, i en diskusjon rundt ABA (Applied Behavior Analysis), og deler av EIBI (Early Intensive Behavioral Intervention). ABA er ikke mye brukt i Norge, og er kontroversiell som behandlingsmetode, hva hensiktsmessighet angår, og hva angår om det altså er en metode som forbedrer livene og livskvaliteten hos autistiske mennesker.
Deler av EIBI tror jeg er bra, deler er jeg litt skeptisk til om fungerer hensiktsmessig.
Å hylle autisme, det gjør jeg ikke, og har heller aldri gjort, jeg syns vi som er del av autismeminoriteten derimot kan være og er utsatt for svært mye urettferdighet, uforstand og ikke minst misforståelser.
Det er også altså viktig å vite at de medfødte begrensningene som medfølger, de har man også i voksen alder, om enn de ikke synes tykt utenpå! Og til og med hvis de altså der og da er usynlige for deg!
Her om hvorfor kamuflasje av ens autismeutfordringer er skadelig i lengden:
Og noen steder på vår klode er vi dårligere stilt enn andre steder i vår verden. Men selv om jeg altså ikke hyller autisme, og ser helt klart at autismen innebærer soleklare begrensninger, så er jeg heller ikke med på at det er verdens undergang å være født autistisk, slik som eksempelvis organisasjoner som Autism Speaks vil ha alle til å tro.
Jeg, som autistisk menneske selv, jeg er nemlig nødt til å leve med det. Og jeg kan ikke leve med å ha en undergangsfølelse sittende i kropp og sjel! Og det er dessuten ikke sant at det er verdens undergang å være født autistisk. Beklager, men slik ser jeg det og opplever det ganske enkelt ikke!
Derimot ser jeg det slik, og dette er også tilfelle i Norge:
Ari Ne’eman, juni 2010, i intervju med Steve Silberman i juni 2010:
Dagliglivet i en verden bygget for nevrotypiske folk kan være som å vandre gjennom et minefelt. Det er en mengde sosiale regler vi ikke forstår, og enorme konsekvenser påføres oss for å bryte dem
Det påvirker selvsagt og kan gi enorme konsekvenser også for våre pårørende, det påvirker hjelpeapparatet, og det berører sterkt, kan gjøre, våre venner, vår familie og vår slekt.
Og jeg har selv vært isolert relativt sammenhengende i noen år allerede, altså lenge før koronatidene nå, for min del hovedsakelig på grunn av kombinasjonen generalisert angst, asperger syndrom og en autoimmun sykdom (polykondritt). Som gir meg en samlet effekt av å være eller bli sliten, mye trett, slapp, ha søvnløshet, mye eller bare litt hoste, smerter i kroppen, svie i øynene, og dessuten svimmelhet. Og jeg lever med vondt i magen og «ull i hodet» på grunn av angst som kan oppstå i hverdagen min.
Men jeg sitter tross alt i en pen leilighet, jeg har utsikt fra terrassen min, har det meste av hva jeg trenger (inkludert gode venner, familie og slekt), og i går bestilte jeg pizza fra Peppes, levert med en dose sprit på minibanktastaturet og med hansker, på døra, av et snilt og hyggelig pizzabud.
Jeg befinner meg tross alt ikke, eksempelvis, i en overfylt flyktningleir, eller i de mange slumområder som finnes verden rundt…
Og det er dessuten altså ikke sant at ingen autistiske barn blir voksne, jeg har selv altså rukket å bli 52 år gammel. Så heldig var eksempelvis ikke min egen bror, han døde i en alder av 41 år. Og han var ikke autistisk.
Så jeg er ikke enig i Autism Speaks sitt forferdelige, grusomme bilde av hvordan det er å være autistisk, at autismen liksom skulle ha kidnappet meg, og/eller liknende.
En pandemi er det vi har nå, det, med koronaviruset, og DET er en høyst virkelig epidemi. Autisme er ikke noen epidemi, og det er ikke engang noen sykdom, men det utgjør handikapp og noen eller mange begrensninger, det gjør det.
Begrensningene og ressursene er individuelle, også innenfor en og samme diagnose og gradering. Grunnen til det er dels at alle former for autisme er syndromer. Og et syndrom består av mange forskjellige type begrensninger eller ressurser. Med forskjellig gradering innenfor hvert felt. Dels skyldes det antakeligvis også at selv med dønn like graderinger og samme diagnose, så spiller personligheten også inn.
Her en av Autism Speaks sine reklamevideoer, for å få en til å donere penger til en organisasjon som så vidt jeg vet, sist jeg sjekket (selv om det muligens var en 2-3 år siden), kun brukte, dengang, ca. 4-5% av totale inntekter til å rent faktisk hjelpe pårørende til autistiske barn/voksne, samt de autistiske barna/voksne. Dette er offentlig tilgjengelige regnskaper, sånn at dette er det heller ikke vanskelig å se og sjekke selv.
Autism speaks-reklamevideo:
For meg, så er disse reklamevideoene Autism Speaks legger ut, rett og slett kvalmebringende greier! Autisme innebærer handikapp, men NEI, det er ikke verdens undergang, det nekter jeg faktisk å se på det som. Og dessuten, uansett hvor man lever, og under hvilke forhold man lever under, så hjelper det å vite hvorfor man lever. For å se vårblomstrene som nå snart dukker opp, og noen har visst dukket opp allerede, og om mulig høre vårgrus under føttene. Eller bare å føle en vårlig vind. Blant annet.
Regndråpe -maleri i akryl på lerret, ferdig sånn ca. 4. april 2020
De aller fleste autistiske mennesker jeg vet om, har motstand mot sånne ting som ABA, muligens også deler av EIBI, og ikke minst, organisasjoner liknende til Autism Speaks, som ikke har autistiske barn/voksne i sin midte (altså som del av organisasjonen og i styret). Her to autistiske tilbakemeldinger om Autism Speaks (det finnes langt, langt flere, verden rundt).
Men her er altså to av de:
Og her en link til en annen organisasjon, og den borgerrettighetsorganisasjonen ER for, og av, autistiske mennesker, jeg er selv et noenlunde passivt medlem av den organisasjonen (ASAN): https://autisticadvocacy.org/
Resultatet av hva autisme og -Tourettes -utvalget i Norge har kommet fram til av tiltak, har jeg fremdeles ikke lest, i hvert fall ikke godt nok, til å ha noen mening om det, ennå. Jeg syns det blir så mye, så jeg vet ikke engang om jeg har ork, helse eller vilje til å lese det, for tida, dessverre. Det er dessuten mange år siden jeg engang har greid å lese ei ny bok, og kunne greie å beholde fokus hele boka igjennom, så det er en av mine begrensninger, artikler går, men blir det for mye tekst, så sliter jeg med fokus.
Selv er jeg altså ufør (ung ufør), har vært i relativt sammenhengende isolasjon i flere år, og i risikogruppen for koronaviruset, også, sånn sett, både fordi jeg har høyt blodtrykk, og har dessuten hatt litt komplikasjoner i hjerte og karsystemet og lungene på grunn av både det høye blodtrykket (hjerteinfarkt) og betennelse i hjerteposen samt luftveisinfeksjoner (bronkiene og luftrøret), pluss av og til skurring på stemmebåndet og håshet/hoste på grunn av en sykdom jeg har (polykondritt). Og tretthet og ikke så rent lite svimmelhet i hverdagen.
Og bekymrer meg lett over alt og ingenting.
Jeg svir dessuten så og si alltid i øynene på grunn av stadig tilbakevendende øyeinfeksjoner, og har vondter i kroppen, antakeligvis på grunn av både angst, artritt og den polykondritten. I tillegg til angsten, som er en type bekymringsangst (generalisert angstlidelse) er jeg født autistisk, men ble først diagnostisert med asperger syndrom i en alder av 35 år.
Ei jeg kjenner via facebook kom nylig med ei lang liste over grums hun har blitt møtt med fordi hun er ufør på grunn av nakkeskade. Så da skrev jeg like gjerne ned en liste (listen er ikke uttømmende) over utsagn jeg selv har møtt, og som er vanskelige og forvirrende å møte for de aller fleste autistiske mennesker, også for meg:
«Du kan ikke være autistisk, du som har så god humoristisk sans og er så ålreit..
fra kirurg som skulle minske brystene mine, og fra en annen sykehuslege som opptrådte «humoristisk» (les: harselerende) både overfor meg og overfor autisme generelt. Etter at jeg forlot kontoret til den nokså overlegne overlegen begynte jeg bare å gråte, men greide å forholde meg smilende, via litt av en kraftanstrengelse, mens jeg var der inne. Neimen om han skulle se meg gråtende, nei, i hans nærhet!
Fra så og si alle:
-«Du virker ikke autistisk»… og .»alle er vel litt autistiske»
(så hvordan virker man egentlig autistisk, montro?..?). –
«Autisme gir jo så mange begavelser, så du skulle bare være glad for å være så velsignet fra naturens side».
Her en aller så liten repetisjon (skjermdump) av Greta Thunbergs hilsen på autisme-verdensdagen i fjor (2. april 2019):
-«Autisme er en sykdom»
(fra svært mange, og autisme er altså overhodet ingen sykdom i seg selv, men medfører allikevel noen handikapp).
-«Autismen er ikke medfødt»,
fra to leger som reagerte på noe jeg sa etter at jeg hadde gjennomgått hjerteinfarkt.
Det jeg sa, som tydeligvis provoserte, men som rent faktisk var dønn ærlig, var at jeg syntes ikke hjerteinfarkt var så ille å gjennomgå, det, sånn at det kunne da ikke være så ille måte å dø på… Og selv om jeg kanskje kunne og kan skjønne at det utsagnet kunne være provoserende for en lege å høre, så sa jeg tross alt ikke at jeg har lyst til å dø ennå, da, liksom…Jeg kan godt vente med å dø en sånn ca. 30-40 år (jeg er nå 52 år gammel, født sommeren 1967).
Fra sykehus lege:
-«Hvorfor har du brukerstyrt assistent»?
(han irriterte seg kanskje over at assistenten var der, altså til stede?…)
-«Kanskje du har fragilt X-syndrom»
(fra lege v/attføringsinstitusjon en måned ETTER at jeg var ferdigutredet nevropsykologisk). I ettertid (noen år etter) sa nevropsykologen min, som jeg fremdeles den gang gikk til samtaler hos, at skulledet oppstå mer tvil blant leger eller annet fagpersonale rundt diagnosen, så kunne jeg glatt henvise dem til henne, så skulle jeg slippe den ekstra belastningen det er, for på den tiden var den belastningen betydelig, i å skulle måtte forsvare asperger/autismediagnosen min selv.
Hva er så autisme?
Autisme: fra gresk: autos = selv, tilbaketrekning til selvet.
I følge doktor Tony Attwood, så er autisme en
Annerledes form for tenkning
annerledeshet i hvordan man forholder seg til andre mennesker
Annerledeshet i læring
Annerledeshet i persepsjon .
Her (under) dr. Tony Attwood om jenter med asperger/autisme.
Tenkning (hva kan angå eksempelvis organiseringsevne, fokus, detaljorientering) og hvordan man oppfatter ting, altså persepsjon (hva kan angå eksempelvis øyekontakt, sansning, lesing av kroppsspråk og lesing av diffuse og fort skiftende ansiktsuttrykk)
Her også en youtubevideo over hva man generelt sett ikke bør si til mennesker som er autistiske dersom ønskemålet er å komme godt overens med oss. Jeg har møtt så og si samtlige kommentarer som fremkommer i videoen, og kan skrive under på at sånt noe er vanskelig, forvirrende og ikke rent lite sårende å møte :
Selv lurer jeg på om selve autismediagnosen gjør at man automatisk liksom er et menneske som er mindre verdt, og som det er helt ok og innafor å kunne mobbe, trakassere eller være likegyldig overfor?
Og ikke minst, bagatellisere autismen overfor, så her en motreaksjon til det, som jeg også har som forsidebilde på facebook:
Og her to Albert Einstein sitater til ettertanke og kanskje til trøst:
Skal du beskrive sannheten, må du overlate elegansen til skredderen.
Dødsfrykten er den urimeligste frykt, for risikoen for en ulykke er ikke tilstede hvis man er død.
Og noen pokerspiller, det blir jeg aldri, ei heller noen stor organisator, der sliter jeg, og har alltid slitt, med å få de enkleste, dog sammensatte ting, gjort. Så her også om eksekutive funksjoner, igjen fra Ask an autistic:
En gammel munk gikk ut for å spasere, for sola skinte varmt nå ved St. Hans, så ei han orket sitte inne mere og telle bønner på sin rosenkrans.
Og alt var fred hvor hen han vendte øyet, da stille ut av klostrets port han tred, kun klostrets ku lå doven og fornøyet , den tygde og den tygde om igjen.
Mot himlen hevet munken fromt sitt øye. Der seilet det en svale høyt mot sky. «Hvem våger! Hvem er du som i det høye, i selve Himmelriket søker ly?»
Men svalen høflig var som noen annen, ga munken på hans spørsmål grei beskjed. Den sendte sitt visittkort ned til mannen, det dalte på hans blanke isse ned.
Men munken hevet atter fromt sitt øye og sine hender stille folder han: «Ha takk, o Gud, at ikke i det høye som svalen kua også flyge kan.»
Noen innenfor autismespekteret syntes nok antakeligvis at dette var en mangelvare, og at allistiske/normale/nevrotypiske mennesker også skulle ha en diagnose, så dermed oppsto (blant annet) denne kvasidiagnosen 
Jeg vil altså ikke bagatellisere autismen, det har gitt og gir alvorlige følger i mitt eget liv, og også i andre autistiske menneskers liv, men å se på det som fullstendig tragisk, det er ikke å gjøre oss autistiske mennesker noen tjeneste, syns jeg personlig! 
Ninnorskabloggen 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.